Graves ut før havet tar dem

Fra 29. juli til 4. august skal Sysselmannen og Svalbard Museum grave opp to graver på Smeerenburgodden. Der var det fra tidlig på 1600-tallet nederlandsk hvalfangstakativitet.

– Det er to graver som er truet av erosjon ved havet. Permafrosten tiner mer på sommeren og det aktive frostlaget går dypere enn tidligere. Samtidig er det mindre havis, så erosjonsprosessene langs kysten går hurtigere, sier arkeolog Lise Loktu i miljøvernavdelingen til Sysselmannen.

Da det ble gjort utgravinger på Likneset på 1980-tallet, fant arkeologene veldig godt bevarte klær som ga et unikt kildemateriale fra denne perioden. Men under utgravingene på samme sted i fjor, var det nesten ingen klær igjen.

– Vi fant bare noen fragmenter av tekstil og hår, så det er tydelig at det har skjedd noe med nedbrytingsprosessen de siste 30 årene. Organisk materiale i en grav skal brytes ned, så dette er i utganspunktet ikke nok til å sette igang en utgravning. Samtidig har man har vært restrektive med utgravinger av graver på Svalbard fordi man trodde «fryseboksen» de lå i skulle bevare dem bedre, sier Loktu.

– Må ha mer kunnskap

I tillegg til de to gravene som trues av havet, skal de også undersøke bevaringsforholdene ved et annet gravfelt i nærheten. Resultatene kommer til å brukes i arbeidet med å lage en bedre plan for forvaltningen av gravene.

– Er det sånn at alle gravene er i ferd med å brytes ned? Vil skjelettene være borte om 30 til 50 år? Vi må ha mer kunnskap for å velge hva vi eventuelt skal grave ut. Konsekvenser av klimaendringer er veldig synlige på dette materialet, og kanskje må vi gjøre flere utgravinger og bruke mer ressurser på dette, sier Loktu.

Hun forteller videre at selv om alle graver på Svalbard automatisk er fredet, er det ikke slik at alt skal graves opp og puttes på et museum. Det viktige er om man kan finne ut noe nytt om hvalfangerperioden.

– Det mest naturlige er at de får råtne opp og komme tilbake til naturen, slik det er meningen at man skal. Men kan vi få ut ny kunnskap om disse menneskene, veier det for at vi velger å grave ut, sier arkeologen.

Livshistorien

Prosjektet foregår over to perioder, og gravene blir først flyttet til lagring på Svalbard Museum. Deretter blir funnene nøye utgravd og undersøkt mellom 2. oktober og 24. november. Ved å studere skjelettene og ta DNA- og isotopanalyser, kan man finne ut hva hvalfangerne har spist, fastslå alder, se hvordan de har hatt det fra barndommen til de endte opp i graven, og til og med om de har vært på Svalbard tidligere.

– Det er veldig spesielt, faglig spennende og man begynner å filosofere. Det er også veldig rørende med tanke på hva de har gjennomgått. Vi reiser rundt på Svalbard med vårt sikkerhetsnett, som de ikke hadde. Mange var veldig unge, de yngste var tenåringer, sier Loktu.

Dette er første gang det gjøres utgraving i disse to gravfeltene ved Smeerenburg, og selv om de forventer å finne lignende forhold som på Likneset, er det flere interessante spørsmål som reises om disse feltene.

– De er fysisk ganske ulike. Det ene er mer organisert og har tydeligere gravmarkering. Vi lurer på om det kan skyldes at de er fra ulik tid, har ulike nasjonaliteter eller arbeidsgivere. Vi antar at gravene er nederlandske, for dette er et kjent nederlansk felt. Men vi lurer for eksempel også på om alle som jobbet på en nederlansk båt var fra nederland, sier Loktu.

Store forventninger

Direktør Tora Hultgren ved Svalbard Museum har store forventninger til utgravingene, og føler seg ganske sikker på at de skal få noen svar som kan jobbes videre med. Museets rolle er å ta vare på det arkeologiske materialet, dokumentere alt og konservere det for videre forskning.

– Dette er helt nye graver, og Smeerenburg er et spennende sted, for det var nederlenderne sin gullplass i hvalfangshistorien. Det er graver fra mange forskjellige deler av Nederland. De kom fra ulike byer og var representert med hvert sitt hus, så det kan være forskjell i klesstil og tilbør, sier Hultgren.

Et mildere klima og mer nedbør er den største faren for gravene fra et arkeologisk ståsted, fordi det gjør at de brytes fortere ned.

– Vi vil få svar på nedbrytningsgraden de siste 30 årene, og det er alltid spennende å se hva man finner, sier Hultgren, og legger til at hun er veldig fornøyd med samarbeidet de har med Sysselmannen i dette arbeidet.

I én av de tre gravene som ble funnet i fjor, fant man et skjellett med feminine trekk, som kan ha vært en kvinne. I perioden hvor funnene skal analyseres nærmere, vil man også foreta en DNA prøve av disse levningene, for å finne svar på om det faktisk var en kvinne som lå i graven.