Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Graver i hvalfangernes historie

Snorre Haukalid hos Sysselmannen har vært prosjektleder for utgravingene som nå er blitt gjort på Likneset. Her studerer han innholdet i en av totalt tre graver. Mannen i kista ble trolig begravd en gang mellom 1600 og 1700-tallet. FOTO: Sysselmannen

Graver i hvalfangernes historie

For 300 til 400 år siden ble disse levningene gravlagt på Likneset. Nå håper arkelogene at mannen i kista kan fortelle mer om Svalbards tidligste historie.

Tekst:

Publisert:

Fredag kom de to siste av tre kister med levningene etter hvalfangere inn bakdøra på Svalbard Museum. Sysselmannen har nettopp fullført arbeidet med å berge tre graver som stod i fare for å ende opp på havet. Målet er å ta vare på kulturminner som kan fortelle mer om den tidligste historien på Svalbard.

En av kistene ble åpnet mens arbeidet på Likneset pågikk.

– Det så ut til å være en mann på cirka 170-180 centimeter, med langt lyst hår. Han hadde også veldig gode tenner, så en kan jo tenke seg at det var en ung mann som har dødd, sier prosjektleder Snorre Haukalid.

Med seg i arbeidet hadde han arkeologisk feltleder Arild Skjæveland Vivås, en isbjørnvakt og en båtfører.

26 år siden sist

De tre kistene skal ligge nedkjølt på minus 20 grader ved Svalbard Museum, til de etter planen skal undersøke innholdet nærmere den 1. oktober.

Sist det ble gjort utgravinger på Likneset var for 26 år siden, i 1990. Fra 1997 til 2004 drev Sysselmannen på med et omfattende overvåkingsprogram ved ulike kulturminne-lokaliteter på Svalbard. Det ble startet opp igjen i 2014. For å overvåke errosjonen i strandsonene slo man bolter ned i bakken, for å kunne måle avstand fra disse til raskantene.

– Det ble laget gode kart­skisser over Likneset i 1984. Og fra da til 2015 har 2,2 meter blitt tatt av havet. Det er fem graver som nå er utsatt, men vi nøyde oss med å ta de tre gravene som ligger nærmest vannkanten først, forteller Haukalid.

Hvalfangst

Til sammen er det registert 225 ulike graver på Likneset. De stammer fra tiden hvor det ble drevet hvalfangst i området, på 1600 og 1700-tallet. Hovedsakelig var det nederlenderne som drev på i de nordligste områdene, og fanget grønlandshval og kokte spekket om til olje.

– Vi vet at det var nederlenderne som drev med fangst i nord, men sjøfolkene kunne bli rekruttert fra flere land. Gravene kan for eksempel også inneholde nordmenn, dansker, skotter og tyskere, forteller Haukalid.

Resultatet fra de tidligere utgravingene viser at de fleste knoklene i albuer og knær var misfarget, og nesten svarte. Det skyldes mangel på c-vitaminer, og tyder på at de aller fleste av hvalfangerne som ligger begravd på stedet døde av skjørbuk.

Siden hvalfangerne reiste opp til Svalbard på forsommeren, hadde de vært gjennom en vinter med lite frukt og grønnsaker, og var derfor i utgangspunktet svekket på c-vitaminer, og svært utsatt for sykdommen.

Skjebnens ironi

Hvalkjøtt er rikt på c-vitaminer, men siden fangstfolkene ikke hadde noen tradisjon for å spise hvalkjøtt, ble dette kastet på sjøen når spekket som skulle kokes til olje var fjernet. Kostholdet bestod av saltet kjøtt og brød som de hadde med på reisen. Hadde de i stedet valgt å spise hvalkjøttet, kunne de trolig ha unngått skjørbuk.

På gravene som er funnet på Likneset vokste det også skjørbuksurt, en urtetype som er rik på c-vitaminer.

– De stod så og si rett oppå redningen sin, men hadde ikke kunnskap om det. Vi vet at russiske fangstfolk senere lærte at man kunne spise skjørbuksurt for å unngå sykdommen, sier Haukalid.

Viste omsorg

Direktør ved Svalbard Museum, Tora Hultgreen, forteller at det var vanlig at skipene hadde med seg furuplanker for å kunne snekre kister. Hvalfangerne var med andre ord forberedt på at ikke alle kom til å vende hjem. Og de skal også ha vist stor omsorg da de gravla sine døde kamerater.

– De ble gravlagt i sine fineste klær, gjerne med et silkeskjerf i halsen, og lagt på en pute av dun. Flere av likene hadde også flere lag med klær, og de ble svøpt inn i tepper. Deretter ble det lagt mose over dem før kisten ble spikret igjen. Det er rørende å se at kameratene har hatt stor omsorg og dekket dem godt så de ikke skulle fryse, sier Hultgreen.

Det ble også lagt steiner på toppen av graven, trolig for at ikke isbjørn eller polarrev skulle grave frem levningene.

De fleste av de døde er også begravd med hatten eller lua trukket ned over øynene. I følge Hultgreen var det på grunn av overtro. De levende var rett og slett redde for å få blikkontakt med den døde.

– De trodde det ville føre til ulykke og at de da kunne ende opp med å selv dø innen kort tid, forklarer Hultgreen.

Hun legger til at selv om de fleste av hvalfangerne døde av skjørbuk, var det trolig mange som også druknet, da de i små robåter skulle ut for å harpunere grønlandshval, som kan bli cirka 20 meter lang.

Unike funn

På grunn av det kalde klimaet som har vært på Svalbard, er tekstilene i gravene fra 1600 og 1700-tallet svært godt bevart. Det gir et unikt innblikk i hva slags klær vanlige folk brukte i denne perioden, og er noe man ikke finner andre steder i Europa. Dette er også noe man håper å finne mer av i de tre gravene man nå har fraktet inn til museet.

– Det er mye viktig materiale her, og vi håper å finne mer tekstil. I tillegg vil det bli gjort en del analyse av skjelettene, for blant annet å stadfeste alder, kjønn og syksdombilde. Vi vurderer også å søke om DNA-analyse, som kan si noe om hvor disse menneskene stammer fra, sier Hultgreen, og forteller at museet og Sysselmannen har et godt samarbeid om dette prosjektet.

– Sysselmannens rolle er å ta vare på materialet og gjøre det tilgjengelig for forskning. Dette materialet kan si mye om sosiale og økonomiske forhold i Nord-Europa, sier Snorre Haukalid.

Han forteller at man etter å ha undersøkt de tre gravene, vil ta en avgjørelse på om de to siste gravene som ligger utsatt til, også skal graves ut.

– Vi venter på resultatet av det vi nå har fått inn, før vi bestemmer hva vi skal gjøre videre. Det er så mange graver langs sjøen på Svalbard, og det er ikke noe mål å berge alt. Derfor tar vi det vi mener og tror er viktigst, sier Haukalid.

For å utgrave menneskelige levninger må det søkes om lov i det såkalte Skjelettutvalget. De styrer blant annet de etiske retningslinjene, og det stilles strenge krav til at levningene etter mennesker skal behandles med respekt under arkeologisk arbeid.

Se bildet større

De tre gravene som ble utgravd på Likneset lå så nært vannkanten at de kunne ha forsvunnet. FOTO: Sysselmannen

Se bildet større

Her blir en av hvalfangerne båret bort for å bli sendt med helikopter til Svalbard Museum. FOTO: Sysselmannen

Se bildet større

Paul Lutnæs (bak t.v.) og Krister Sæther hjelper Marlene Mellum og Erlend Jensen Sandvoll ved Svalbard Museum med å få levningene inn på kjølerom. FOTO: John Christian Nygaard

Se bildet større

Direktør Tora Hultgreen ved Svalbard Museum viste frem en lue datert til 1600-tallet da riksantikvar Jørn Holme var på besøk ved museet lørdag. FOTO: John Christian Nygaard

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!