Guidesertifisering på villspor

Svar til de siste to leserbrevene som gjelder sertifisering av guider på Svalbard, og søkelys på den foreslåtte nye sikkerhetsforskriften for Svalbard.

De to siste leserinnleggene som gjelder den sertifiserte Svalbardguide har gitt meg en sterk formening om hvor mange av de ulike paragrafene i den foreslåtte feltsikkerhetsforskriften kommer fra. Mange av forslagene er så ekstreme at jeg har lurt på hvem det egentlig er som har kommet på alt det som er foreslått. Ingen i Oslo har kompetanse på å finne på at folk ikke skal få bevege seg fritt utenfor planområdene. Jeg tviler på at Sysselmesterens åremålsansatte har funnet på alt dette. De er vant med frie forhold både for norske og utenlandske turister på fastlandet og ville aldri i sin villeste fantasi ha foreslått en del av disse ekstreme forskrifts-forslagene.

Individuell turisme skal opphøre å eksistere! Samtlige turistbedrifter MÅ ha X antall sertifiserte guider per gjest for å ha lov i det hele tatt å operere. Tidligere fastboende må søke om å få lov å bevege seg ut av Longyearbyen….

Er det her noen som meler sin egen kake? Er det noen som har en kommersiell interesse i at guide sertifiseringen blir obligatorisk – ikke bare for guiden, men også for SAMTLIGE bedrifter og operatører som skal drive med turisme på Svalbard. Og at individuell turisme (og tidligere fastboende) skal tvinges inn i et så vanskelig regime at det nesten blir obligatorisk å leie seg en sertifisert guide om man skal ut av Longyearbyen? Hvem skal man leie denne guiden fra?

Kan man mistenke en sterk forbindelse mellom sentralt reiselivspersonell og forfattere av det siste leserinnlegget (SP 15.2.22)? Sitter noen av skribentene av det siste leserinnlegget med store planer om utstrakt kursvirksomhet i fremtiden? Ser skribentene av det første leserinnlegget (SP 10.2.22) seg en fremtid der de er unike på arbeidsmarkedet? Noen som skal leie ut Svalbardguider i organisert form? Jeg bare spør.

Det brukes i begge innleggene store overflatiske ord som skal fremstille en Svalbard Guide som løsningen på de fleste ikke eksisterende «turistproblemene» på Svalbard.

Jeg driver en liten enmanns maritim turoperatør firma og har holdt på med dette de siste 20 årene. Jeg har bodd nesten 55 år på Svalbard. Jeg arbeidet fra 1995 - 1999 som Daglig leder i Svalbard Polar Travel AS (SPOT), stiftet av Ulf Prytz. Ulf og SPOT var initiativtaker til Svalbard Reiselivsråd og også Svalbard Guideopplæring – et utspring av egen opplæring i egen regi med rundt 20 turledere ansatt hver sommer på rundt 5 båter som seilte rundt om på hele Svalbard. Vi ansatte den gangen nesten utelukkende friluftsungdom og eldre fra fastlands-Norge, mange fra DNT miljøet. Vi arrangerte hver vinter turlederseminar på fastlandet for våre guider og mulige nyansatte før neste sesong. Norrønajakkene med Turleder på var det vi som hadde.

Bedriftsintern opplæring, av potensielt flotte guide-emner, fra de miljøene vi ønsket og trengte til vår virksomhet. Likevel var vi pådrivere for et organisert guideopplærings-program i Longyearbyen da vi så det som hensiktsmessig for næringen. Det var aldri i våre tanker at det skulle bli obligatorisk for reiseselskaper og turoperatører å ansette kun guider med en egen sær sertifisering fra et monopolistisk system i Longyearbyen. Eller at individuelle reisende ikke skal få forlate Longyearbyen uten sertifisert guide.

De aller fleste båtene som seiler med gjester på Svalbard i dag har ekstremt erfarne ekspedisjonsledere og guider om bord. De færreste av disse har gått et guidekurs i Longyearbyen. Mange av dem opererer i Antarktis, på Grønland og andre steder når det ikke er sesong på Svalbard. Mange av de er ikke interessert i å bo hele året på Svalbard. De har verden som sitt arbeidsfelt.

Mange av de Svenske og Hollandske (og andre) båtene som seiler rundt om på Svalbard i dag har seilt her siden 90 tallet, lenge før flere av sikkerhetsteoretikerne, og ANG guidene i Longyearbyen satte sine føtter på Svalbard. Sommerstid på Svalbard, når sikkerhetsteoretikerne i Longyearbyen og reiselivsansatte ved Sysselmesteren er på ferie, florerer det med aktivitet rundt om på øygruppen, med enormt erfarne mannskaper og guider. Dette er en verden mange i Longyearbyen ikke vet noe om, da de er på ferie. Disse har sitt faste crew – både mannskap og guider. Verdensvante og profesjonelle guider ofte.

Som operatør vil jeg stå fritt til å ansette den jeg ønsker, med den riktige kompetansen og personligheten jeg mener min bedrift trenger. Finner jeg den riktige personen, men som kanskje mangler noe kompetanse vil jeg sørge for at vedkommende får dette. Det er mye verre å bli tvunget til å ansette en tidligere UNIS student fra Russland (ikke noe galt med Russland, bare et eksempel) som har greid å gjennomføre 39 dager av et opplæringsprogram – hvorav 60 prosent i Longyearbyen (noen som har sett sitt snitt i å tenke business her?), for så å bestrebe å få denne personen til å tilegne seg alle de andre kriteriene som jeg som bedriftseier krever av en ansatt.

Hvorfor er det slik at når jeg søker etter ansatte (assistent om bord) er det veldig få nordmenn som søker, men mange utlendinger, ofte tidligere UNIS studenter, med guideopplæring via dagens system? Jeg mistenker at disse er ute etter jobb, og det å ta guidekurs er en metode. HELDIGVIS er det i dag ikke noe krav om å ansette sertifiserte guider, for etter min mening er det langt mellom de gode guidene blant disse. De har som regel ekstremt begrenset erfaring, de fleste har aldri sett en isbjørn annet enn blinken på skytebanen. Takke meg til en båtvant person vokst opp på Norskekysten, eller en aktiv friluftperson og jeger fra Finnmark. Eller en ekspedisjonsleder fra Tyskland med 20 års erfaring fra Svalbard og alle andre polare strøk. Folk som aldri kunne tenke seg å betale for å gå gjennom 39 dager med nybegynner lærdom og undervises av folk man vet også har meget begrenset erfaring fra det virkelige livet der ute.

Det nye forskriftsforslaget nevner ikke med ett ord noe om tidligere erfaring. Det betyr at går forslaget gjennom må jeg som operatør ansette eller leie en totalt uerfaren guide med gjennomført 39 dagers kostbart kursopplegg i stedet for en erfaren mann/kvinne med livserfaring, båtvant, jeger, språkmektig, hyggelig og sosial, god å lage mat, kan improvisere, sjøsterk, full av historier, osv. Alternativt må jeg selv betale for 39 dagers kursopplegg i tillegg til alle sertifikater jeg må ha for å føre båt. Bare for å oppfylle kravene til å få drive med turisme på Svalbard. For å si det sånn – det blir ikke aktuelt. Da flytter jeg heller virksomheten til friheten på fastlands-Norge.

Hvordan skal ikke-lokal-forankrede operatører forholde seg til dette? Hvordan skal de kunne få tak i sertifiserte Svalbardguider. Det blir nesten som en los-tjeneste. Det står en guide klar til dem på kaia som kan være med på neste tur. Sikkert noen som har tenkt i disse baner også. Her er det kroner å tjene – sette dette i system. En av skribentene har jo vært gründer på dette området allerede. Mer aktivitet sees nå i horisonten. Viktig å påvirke med leserinnlegg nå i sluttfasen.

Hvem skal håndheve og styre dette nye regelverket? I luften har vi Luftfartstilsynet og på sjøen Sjøfartsdirektoratet som styrer med sertifikat-krav etc. Skal det etableres et Svalbardguide-tilsyn? Skal Sysselmesterens sommeransatte og åremålsansatte drive tilsyn med kompetanse og sertifikater? Skal Sysselmesterens politiansatte kontrollere samtlige som beveger seg utenfor Longyearbyen, Barentsburg eller Ny Ålesund om de er fastboende, individuell med godkjent søknad, individuell med sertifisert guide, turoperatør med tilstrekkelig antall sertifiserte guider per gjest, osv.?

Helt konkrete forslag som jeg også vil komme med i en høringsuttalelse fra mitt firma Arctica Expeditions AS:

• Alt dette med planområdene må fjernes fra forslaget. Turområde 10 og regelverket rundt det har fungert og bør bestå.
• Guideentusiastene og sikkerhetsteoretikerne i Longyearbyen er veldig velkomne til å drive med guidekurs, sikkerhetskurs, og utleie av guider etc. Dette vil gi interesserte et springbrett og en mulig sjanse til å arbeide som guide på Svalbard, eller også andre steder i verden. Guidekompetansen er ikke unik for Svalbard.
• Å stille krav i en forskrift om at enhver virksomhet som driver med turisme MÅ ansette X antall sertifiserte guider må fjernes. Det må være opp til hver bedrift å ansette de man har behov for, for å drive sin virksomhet trygt, forsvarlig, etter lover og forskrifter, og slik at gjestene blir fornøyde og vil komme tilbake med samme operatør. Dette er et bedriftsansvar slik det er i resten av Norge, i de fleste virksomheter.
• Det skal stilles krav til reiselivsoperatører, men når det er sagt så stilles det i dag allerede enormt med krav til operatører på Svalbard kontra fastlands-Norge gjennom Svalbardmiljøloven og dagens turistforskrift. Det er krav om melding før hver sesong, år etter år melder man inn det samme. Nå forslås det at dette skal gjøres om til søknad. Dette er fullstendig unødvendig. Det må gå an å lage en autorisasjonsordning slik at en bedrift blir godkjent for et lengre tidsrom av gangen enn et halvt år. Dette er unødvendig byråkrati.
• Fokus må ikke være på guider og sertifisering. Det er et flott opplegg som gagner næringen som helhet, slik det opprinnelig var tenkt da Ulf og SPOT tok initiativ til dette. Fokus bør være å lette på dagens byråkrati for reiselivsoperatører og heller innføre en autorisasjonsordning. Det bør være unødvendig å måtte melde fra om all aktivitet man har tenkt å gjennomføre de neste 6 månedene, 2 måneder før – langt mindre søke. I hvert fall bør lokalt forankrede operatører slippe dette. Oftest vet vi mye mer enn vedkommende hos Sysselmesteren som skal behandle meldingen. Sommerstid er det ofte en sommervikar som ikke vet særlig mye om det man melder inn.
• Reiselivsbransjen er den eneste næringen som gjennom turistforskriften er pålagt å betale samtlige offentlige utgifter ved en søk- og redningsoperasjon, og må stille bankgaranti før hver sesong (evt. forsikring). Hvorfor? Dette foreslås også i ny turistforskrift. Hvorfor blir alle andre næringer rundt om på land og til vanns på Svalbard berget gratis?
• Reiselivsbransjen er i dag pålagt å rapportere i ettertid om all sin aktivitet. Hver eneste gang jeg dropper ankeret må posisjon skrives ned og på slutten av sommeren må jeg sende inn alle disse posisjonene til Sysselmesteren. Hvor mange ankringsposisjoner må de ikke sitte hos Sysselmesteren hver høst? Hva er vitsen? Noen må rydde opp.
• Hele prosessen må tas fra børjan. Begge forskrifts-forslagene. Og guidene og de som styrer med sikkerhetskurs etc. i Longyearbyen må fortsette med sin virksomhet, men å foreslå nordkoreanske tilstander på Svalbard for byråkrater og politikere for å mele sin egen kake, må de slutte med.