Vår lokale natur og næring fortjener kompetente guider

Svalbard, og andre unike villmarksområder, har et grunnleggende dilemma knyttet til en sterk reiselivsnæring og hensynet til natur. På Svalbard er naturen beskyttet av den strengeste miljøloven i verden, Svalbardmiljøloven. Svalbard skal være ett av verdens best forvaltede villmarksområder. Flora, fauna og kulturminner skal bevares tilnærmet uberørt. Samtidig er reiselivsnæringen sentral for å ivareta norsk verdiskapning og arbeidsplasser. Reiseliv kan ha negative effekter på lokal og global natur: CO2 utslipp gjennom flyavganger og cruisebåter, økt press på lokal natur, forstyrrelser av dyreliv og slitasje på kulturminner. Villmarksopplevelsene turistene forventer kan bli redusert. Det blir en disharmoni mellom to sentrale mål med norsk Svalbardpolitikk. Er en sterk reiselivsnæring på Svalbard mulig uten negative konsekvenser for natur, lokalsamfunn og opplevelseskvaliteter?

Skal fremtidens reiseliv være skånsomt for naturen er det mest nærliggende å tenke seg at antall turister må reduseres, og områdene de besøker begrenses.

Å tilrettelegge for at turistenes ferdsel og opphold skjer organisert av reiselivsbedrifter med kompetente guider, er et annet tiltak for å ivareta naturen, gjestenes sikkerhet og opplevelseskvalitet.

Blant seriøse bedrifter og interesseorganisasjoner som Visit Svalbard og Association of Arctic Expedition Cruise Operators (AECO) har betydningen av guiden for turistenes sikkerhet og opplevelseskvalitet blitt fremhevet i lang tid. Det ser vi blant annet ved etableringen av en felles Guide og Turlederopplæring (GTO) for snart 25 år siden, i dag kalt Svalbard Guideopplæring (SGO)) Revideringen av GTO i 2008 var starten på etableringen av årsenheten Arktisk Naturguide (ANG) her på Svalbard. Norges første guideutdanning på universitetsnivå. UiT – Norges Arktiske Universitet har i samarbeid med UNIS gjennom denne utdanningen og gjennom å videreutvikle utdanningen til en treårig bachelorutdanning, bidratt til en kompetanseutvikling og profesjonalisering av guideyrket lokalt her på Svalbard. Fagmiljøene bak utviklingen av utdanningen har bidratt til kunnskapsutvikling også gjennom forskning, vitenskapelig og allmennrettet formidling og publisering både nasjonalt og internasjonalt. I dag tilbys naturguidestudier på flere universitet, høgskoler og fagskoler. Og det er etablert et aktivt yrkesforbund - Norsk Naturguideforbund (NNGF). I samspill med Norske Tindevegledere (NORTIND) bidrar NNGF til at utdannede og kvalifiserte guider på ulike nivå i det naturbasert reiseliv på Svalbard og i Norge har yrkesforbund som ivaretar deres interesser.

Denne utviklingen har vært med på å bidra til at guiderollen nå i større grad er blitt profesjonalisert, en naturlig utvikling som samsvarer med den generelle utviklingen i arbeidslivet. I dag ønsker vi som kunder at den fagpersonen vi betaler til å utføre tjenester har god kompetanse og selvfølgelig er kvalifisert til å utføre oppgaven. Turister betaler for reiselivsprodukter, der guidens kompetanse er sentral, både i forhold til vår egen sikkerhet og opplevelseskvaliteten på den tjenesten vi betaler for.

De seriøse bedriftene på Svalbard har fulgt med i denne kvalitets - og kompetanseutviklingen. De ansetter Arktiske naturguider eller guider med tilsvarende kompetanse. De tilbyr akseptable lønns- og arbeidsbetingelser. Og deres kunder, turistene, får den sikkerhet og opplevelseskvalitet de betaler for.

Vel og bra. Men så lenge dette ikke er et felles krav, vil alltid noen aktører ha lavere standarder.

Tiden er nå kommet for at myndighetene tar et større ansvar for reiselivsutviklingen på Svalbard. Vår lokale Natur og Næring fortjener at myndighetene stiller krav til kompetanse og sertifisering hos den enkelte guide.

Felles krav til guidekompetansen vil kunne gi en konkurranse på samme premisser, en bedre sikkerhetsstyring, økt lokalt natur / kulturvern og kvalitetssikring av reiselivsproduktene. Felles krav til guidekompetansen vil kunne bidra til flere lokalt basert guider; guider som bor i Longyearbyen og bidrar til lokalsamfunnet fremfor guider fra hele verden som kommer opp i høgsesongen og skummer fløten av turismen. Felles krav vil gi guidene en beskyttelse av den kompetansen de har opparbeidet seg. Kompetansen kommer ikke av seg selv. Både lang erfaring fra egen ferdsel, utvikling av friluftslivsferdigheter og ledelse av grupper, har sammen med en profesjonsrettet utdanning ledet frem til den enkeltes guidekompetanse, på samme måte som i de fleste andre yrker.

Myndighetene har gode lokale og nasjonale støttespillere innenfor reiselivsnæringen, utdanningssektoren og nasjonale forbund i arbeidet med å definere den kompetanse som kreves for å lede grupper av turister i krevende arktisk natur. Men også kunne legge vekt på en bevisstgjøring i forhold til guidenes ansvar og verdier i møtet mellom mennesker og natur. Sett i sammenheng med det grunnleggende dilemma knyttet til vern av natur og et sterkt reiseliv, er det viktig å gi rom for de individuelle opplevelsene, og la naturen tale for seg. Guidene kan fungere som hjelpere i turistenes naturmøte; ved å finne frem til, oppdage og forklare de situasjoner naturen byr på. Gjennom opplevelser og læring i naturen er det et mål å forsterke turistenes bevissthet knyttet til verdien av fri og urørt natur.

Naturen i Arktis er uforutsigbar, i stadig endring og til tider krevende. Det er derfor nødvendig både av sikkerhetsmessige grunner, av forståelse og av respekt for naturen at reiselivsnæringen retter seg inn etter endringene i naturen. Naturen er ikke alltid som planlagt. I et harmonisk samspill mellom en fremtidig reiselivsnæring og den arktisk natur vil det stilles krav til å være dynamiske og å kunne håndtere endringer. Vår arktiske natur fortjener kompetente guider og en reiselivsnæring som levendegjør verdien av å være til stede og underveis på naturens premisser.