Leserinnlegg
Ny norsk svalbardpolitikk?
I en artikkel i Børsen (Dagbladet) publisert søndag 22. mai i år, uttaler statssekretær John-Erik Vika i Justis- og beredskapsdepartementet at den norske suvereniteten over Svalbard er ubestridt. Han følger så opp med følgende påstand: «Den er ikke på noen måte påvirket av hva slags aktivitet eller tilstedeværelse vi har på øygruppa». Dersom det forholder seg så enkelt og greit som Vika her påstår, er vel norsk tilstedeværelse på Svalbard strengt tatt unødvendig med tanke på å hevde Norges suverenitet, samt for å forvalte naturressurser i regionen?
Det må kunne legges til grunn at Vika representerer den regjering han er en del av og derigjennom dennes syn på Norges posisjon på Svalbard. Vi lar oss bekymre over denne type utspill, særlig ut fra hvordan utsagnene står i forhold til de fem overordnede målsetningene for norsk svalbardpolitikk:
- Konsekvent og fast håndhevelse av Norges suverenitet.
- Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd.
- Bevaring av ro og stabilitet i området.
- Bevaring av områdets særegne villmarksnatur.
- Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.
Disse overordnede målsettinger ble slått fast i St.meld. nr. 22 (2008-2009) og bekreftet i St.meld. nr. 32 (2015-2016). I den sistnevnte meldingen ble det signalisert fortsatt satsing på forskning, høyere utdanning, reiseliv og annen variert næringsvirksomhet. Samtidig skulle det legges til rette for utvikling av et mer allsidig næringsliv innenfor rammene av norsk Svalbard-politikk.
Det følger av Svalbardtraktaten artikkel 8 at Norge er forpliktet til å utarbeide en bergverksordning for Svalbard. Bergverksordningen som følger av lov av 7. august 1925 gjenspeiler at alle borgere fra signatarlandene har like rettigheter til å utvinne alle type mineraler og forekomster på Svalbard. Norge er pålagt å stå for administrasjonen av dette. Bergverksordningen, og især artikkel 8 i traktaten synes å ha blitt kastet på skraphaugen av norske myndigheter, men er like fullt gjeldende som folkerettslig forpliktelse for Norge. Bergverksordningen har fra starten av vært Norges viktigste styringsverktøy for Svalbard.
Situasjonen nå er at bergmesteren har forsvunnet, at funksjonen i alle fall ikke er til stede eller synlig. Store Norske Kulkompanis (SNSK) siste kullgruve er besluttet nedlagt i september 2023. På den annen side utvides stadig Norges vern av Svalbard – både i omfang og intensitet. Det framstår som direkte naivt å legge til grunn at andre nasjoner som har tilrådt Svalbardtrakten over tid vil sitte stille og se på en slik drastisk endring av norsk forvaltning av øygruppen. Norske myndigheters holdning synes å være at de temaer som er tatt opp her ikke skal snakkes om.
Det går så visst en grense for hvor langt vern kan brukes som middel for å hindre andre signatarland og borgere fra disse land fra å utøve næringsvirksomhet på Svalbard i medhold av den traktat og bergverksordning som er vedtatt signatarstatene i mellom. Ingen er uenig i at det skal og må utøves en forsvarlig miljøpolitikk på Svalbard.
Problemet oppstår når den miljøpolitikk Norge innfører brukes som middel for å fremme andre mål; for eksempel til å holde borgere og selskaper fra andre signatarstater ute fra Svalbard eller ved å hindre dem i å utøve slik aktivitet som lagt opp til i Svalbard-traktaten og den tilhørende bergverksordningen.
En slik framferd som Norges regjering nå legger opp til, er i direkte strid både med ordlyden i og formålet med Svalbardtraktaten og likebehandlingsprinsippet som er nedfelt i denne traktatens artikler 2, 3, og 7, samt den tilhørende bergverksordningen. Å tro at stater som Russland, Kina og India med flere rolig vil avfinne seg med at Norge under vikarierende påskudd om å ville beskytte miljøet på Svalbard i praksis legger hindringer i veien for at selskaper og personer hjemmehørende i disse land under henvisning til Svalbard-traktaten og bergverksordningen for eksempel kan etablere ny gruvevirksomhet, overta norske kullrettigheter ettersom disse går i det fri når norsk kullutvinning legges ned eller legge opp til uttak av andre naturforekomster, kan kun betegnes som naivt.
Det kan se ut til at Vika og Støre-regjeringen legger opp til en helt ny politikk, der målsettingene praktisert av vekslende norske regjeringer i tiden etter Svalbardtraktatens iverksettelse - vist til over - enten ikke lenger oppfattes som gjeldende, eller at Norges regjering ser for seg at disse målsettingene i tiden framover kan ivaretas på tilfredsstillende vis uten norsk tilstedeværelse eller næringsaktivitet. Begge tilnærminger vil være til stor skade for Norge.
Tilnærmingene står i en grell kontrast til den varsomhet andre land synes å utvise i den sikkerhetspolitiske situasjonen som verden befinner seg pr i dag, særlig ettersom stadig flere stater utviser fornyet interesse for Arktis og især hvorledes de kan benytte sin posisjon som signatarland til å oppnå innflytelse på Svalbard.