Leder
Tid for gjørme
Publisert
Sist oppdatert
På flyet opp denne uka møtte jeg en svalbardianer med mange år på Svalbard på flyplassen i Tromsø. Hans nesten umiddelbare kommentar var: «Hmmm, det er ikke så verst fastlandslivet likevel. Spesielt på denne tiden av året.» Den tiden av året da støv og skitt legger seg som gnisset belegg over alt. Hvert eneste inngangsparti i alle hjem på Svalbard er det småstein og skitt. Over oss er sola i ferd med å gå i sirkel og lyser som ei lyspære som det aldri er mulig å slå av.
Hvis det er noe å utsette på å bo på Svalbard, er det fra slutten av mai til et godt stykke ut i juni. Vintersnøen går til forråtnelse, skuterne stues bort, vinterlua legges langt opp i skapet, skredsøkerne kan legges i skuffen, spaden, tauet, jervenduken og alt annet av vintersikkerhetsremedier kan få en pause. Nå er det pause. Pause fra villmarkslivet hvis du ikke er ivrig til å vasse i gjørme.
Tenk på dem som ikke har sko på. Hundene. De vasser i gjørme og drar den med inn. For dem som har hund boende hjemme, må denne tiden av året fortone seg som et mareritt. Ut på tur, rett i dusj.
Gjørma gjør noe mer enn bare å påvirke dagliglivet. Permafrosten tiner, og jorden blir bløt. Kulturminner, som det er mengder av på Svalbard, synker. Skader oppstår, og Sysselmesteren jobber på høygir for å redde det som reddes kan. Nylig ble en bygning med fire boenheter hasteevakuert på grunn av at fundamenteringen var i ferd med å svikte. Bortsett fra alle nybygg, er bygningen satt opp ut ifra prinsippet at de bare skulle vare en viss tid. Ingenting er dokumentert, og bygd med pæler som de hadde for hånden. Nå er mye av bygningsmassen av dårlig kvalitet og det trengs mye penger til refundamentering og renovering. Men de store eiendomsbesitterne, Statsbygg og Store Norske skal i gang med arbeidet.
Vi tar av oss skoene når vi skal på kontoret, på besøk, på hotellene, på Unis. Dette er en gammel tradisjon fra den tiden da kullstøvet var over alt og antall meter asfaltert vei var null. Det er bedre nå, men gjørme og støv blir du aldri helt kvitt på denne tiden av året. Å ta av seg skoene er vel mer en tradisjon enn at det gjøres av praktiske grunner. Som at vi fremdeles har alkoholkort, som egentlig ikke har noen praktisk betydning. Nå hører jeg hylene og en LO-sjef i harnisk fordi det er jo beviset på at vi er fastboende på Svalbard.
Vi tilpasser oss, det er folk på Svalbard flinke til selv om det er en tid på året der man kan føle på en viss isolasjon. Ikke hvis du har båt. Da kan du komme deg rundt i villmarka, eller til hytta en eller annen plass langt fra Longyearbyen. Men cirka én måned hvert år føles det som om du er på en åpen soning – du er låst fast her bortsett fra hvis du får permisjon og kommer deg en tur til fastlandet.
Så er det den andre gjørma. Den gjørma som den russiske invasjonen av Ukraina har ført oss inn i. Forholdet mellom Longyearbyen og Barentsburg er betent og vi må tilbake til den kalde krigen for å sammenlikne.
Vi må ha strøm og varme og hvem skal betale når dieselprisene har gått gjennom taket. Hvis innbyggerne skal betale, blir det dyrt. Da står mange av innbyggerne med gjørme et stykke opp på leggen.
Stat og regjering velter tung gjørme over øya i sin store iver med nye lover og forskrifter. Ingen samfunn av denne størrelsen i Norge har fått så mange reguleringsforslag lagt framfor seg de siste årene. Og flere ligger på beddingen. Til slutt blir det vel gjørme året rundt på Svalbard.