LESERINNLEGG | TORBJØRN PEDERSEN
Ro, stabilitet og Longyearbyen
Som forsker på Svalbard- og sikkerhetspolitikk har jeg en ambisjon om å være policy-relevant. Skal vi tro Zdenka Sokolícková (Svalbardposten, 29. september), har jeg lykkes bedre enn hva godt er.
I september ga jeg et intervju til NRK om endringene i stemmeretten i Longyearbyen. Jeg fremholdt at det ikke kunne komme som en overraskelse at norske myndigheter fester grepet om Longyearbyen og Svalbard, i en tid da flere nasjoner søker tilstedeværelse og politisk innflytelse i Arktis. Sokolícková har oppfordret meg til å utdype, og samtidig reflektere over min egen påvirkning, noe jeg gjerne gjør.
Ro og stabilitet er, og må være, overordnet for norsk Svalbard-politikk. Dette hensynet var noe av grunnen til at lille Norges fulle og absolutte suverenitet over øygruppen ble internasjonalt anerkjent for rundt 100 år siden. Borgere fra en rekke land beholdt en likerett til å drive med noen angitte næringer på øygruppen, men et avklart suverenitetsspørsmål var avgjørende for å sikre freden i nord. Alternativet, overlappende krav og uklare myndighetsforhold, er en latent og velkjent kime til konflikt. Den gang som nå. I dagens bekmørke Europa er dette mål og sammenhenger som jeg neppe trenger å forklare eller utdype ytterligere.
Formålet med norske bosetninger på Svalbard er langt på vei å tydeliggjøre nettopp retts- og myndighetsforholdene på øygruppen. Dessverre lykkes Longyearbyen bare delvis med dette, etter noen år med store befolkningsendringer. Det er en sammenheng mellom det at bosetningene har fått et internasjonalt preg og det at misforståelser om svalbardtraktat, rettsforhold og suverenitet igjen er blitt mer utbredt ute i verden. Enkelte nasjoner ser beviselig på tilstedeværelse av egne statsborgere og institusjoner på Svalbard som et fotfeste, som et grunnlag for politisk innflytelse i nord. Endringene i tilstedeværelsen fremstår for noen som en bekreftelse på at Svalbard har en eller annen form for internasjonal status, noe øygruppen naturligvis ikke har. Det er altså ikke de mange enkeltpersonene som mister sin stemmerett som utgjør en mulig sikkerhetspolitisk utfordring, men de voksende politiske ambisjonene i ulike hovedsteder, kombinert med forvirring om rettsforhold som befolkningsendringene gir næring til.
Dette er en tematikk som har opptatt meg som forsker over lang tid. Sokolícková nevner selv et par av mine studier, «The Politics of Presence: The Longyearbyen Dilemma» (2017) og «The Politics of Research Presence» (2021), publisert i de internasjonale, fagfellevurderte tidsskriftene Arctic Review on Law and Politics og The Polar Journal. Jeg vet ikke om min forskning blir lest av, eller har påvirket, nasjonale beslutningstagere, slik Sokolícková hevder. Jeg håper det. Jeg er imidlertid overbevist om at myndighetene kjenner sine egne overordnede mål for norsk Svalbard-politikk, som har ligget fast i mange tiår og er gjengitt i Meld. St. 32 (2015-2016) Svalbard. Her er «ro og stabilitet» og «opprettholdelse av norske samfunn» eksplisitte mål.
Sokolícková foreslår selv andre gode og fornuftige verdier og mål, som kan bidra til et triveligere lokalsamfunn på 78°N. Men, dersom det skulle oppstå et motsetningsforhold mellom overordnede, sikkerhetspolitiske mål og andre mål for Longyearbyen, trenger man neppe være professor i statsvitenskap for å forutse hvilke som må vike.