Et forventet grep? Forskning som verdensskapende virksomhet

Hva er vitsen med forskning?

Er forskere med på å skape realiteten, eller bidrar de med kunnskap for å forstå realiteten bedre?

Begge deler, og vi må være klare over at våre utsagn er en del av «world making», noe som samtidig gjør at vi må være i stand til å akseptere et visst ansvar.

Jeg bodde i Longyearbyen 2019-2021 og jobbet som sosialantropolog.

I løpet av mine 2,5 år der snakket jeg med cirka 10% av befolkningen, et antall som egentlig betyr lite når vi tenker på gjennomtrekken. Men ved siden av intervju er også deltakende observasjon en velegnet metode når man ønsker å forstå kompleksiteten i et samfunn. Min interesse var å lytte til livshistorier fra Longyearbyens beboere, og se på en rekke endringer folk opplever som raske og overveldende; det skjer noe med landskapet, været, men også økonomien og hele befolkningens tekstur.

Når jeg skal uttale meg om mitt arbeid på Svalbard, mine «funn» og konklusjoner, er jeg alltid oppmerksom på at all vitenskap er marinert i verdier og politikk: Hvordan bestemmer vi hva som er viktig å forske på? Hva anser vi som nyttig forskning? Hvordan finansierer vi forskere?), og dermed at forskningen aldri kan være helt objektiv.

Tvert imot, vi forskere må innrømme at våre aktiviteter er med å skape verdener vi studerer, ikke at vi leverer nøytral kunnskap. Det er også grunnen til at f.eks. antropologisk forskning må være godt etisk gjennomtenkt, og at det er min plikt å dele, være åpen for kritikk og debatt, og på forhånd tenke igjennom hva mine utsagn eller tekster kan bety for dem jeg har forsket på og med.

Alt dette gjør at jeg har lyst å stille et spørsmål til Torbjørn Pedersen, som i en NRK artikkel publisert 20.9. 2022 mener at «det er viktigere å bevare ro og stabilitet enn å ha et best mulig lokaldemokrati» . Pedersen presenterer altså regjeringens beslutning å frata stemmeretten fra majoriteten av ikke-norske fastboende i Longyearbyen som « et forventet grep » .

Er forskeren klar over at hans egne artikler, f.eks. The Politics of Presence: The Longyearbyen Dilemma (2017), eller The Politics of Research Presence (2021) medskaper et narrativ om Longyearbyen som et sted hvor utviklingen har gått «i feil retning» som nå må «korrigeres»?

Byen er nemlig blitt et mangfoldig og internasjonalt samfunn, takket være bl.a. regjeringens tidligere beslutninger om å legge til rette for turisme og forskning.

En innskrenking av demokrati, altså et tiltak som går mot verdier mange trodde Norge står for, er et grep Pedersen har forventet.

Men hva betyr det?

Jo, det betyr at forskeren selv har bidratt til å male et bilde der folk uten norsk pass betyr en trussel for norsk suverenitet på Svalbard, en tanke som jeg synes er både absurd og stygg.

Ikke minst fordi det ikke finnes noen forskning som kunne støtte synet at f.eks. thailandske barn som vokser opp i Longyearbyen, eller f.eks. nederlandske forskere som ringmerker gjess i Ny-Ålesund, på noen måte truer Norges styre over øygruppen.

Når vi velger å se bort fra mennesker på Svalbard, hvordan kan vi opprettholde noe som om mennesker ikke kan finnes?

Jeg synes det er ugreit at NRK presenterer Pedersens argument som om det representerer vitenskap; de kloke forskere (de som er i stand til å se hele bildet) mener det er riktig, mens de (i deres lille, lukkede boble) lokale synes det er feil.

Nei, det finnes også forskere som tviler.

Så klart verden er blitt annerledes enn den var på nittitalet. Allerede da var noen lokale mot lokaldemokratiet, fordi de visste at turnoveren var et problem, og at det bare skulle bli verre. Regjeringen introduserte lokaldemokratiet uten å forstå realiteten, og uten å forutsi hva som skulle komme i neste omgang i den globale verden der Arktis ikke lenger er en periferi, men helst noe sentralt.

Lokaldemokratiet er ikke perfekt i Longyearbyen, men det finnes løsninger for å gjøre det bedre hvis man vil lete etter dem.

Og det kan gjøres uten å tvile på norsk suverenitet; det er ikke et spørsmål de som bor på Svalbard går rundt og lurer på.

Longyearbyen kan være et godt norsk familiesamfunn, med noen begrensninger, men trivelig å leve i.

I stedet for å bidra til en slik utvikling velger regjeringen å skape et «foregangsted» når det gjelder segregering, grønnvasking, avmakt og fremmedfølelse.

Vi er blitt vant til å høre fra udemokratiske land at «ro og stabilitet» kommer først, også foran demokrati eller menneskerettigheter.

Men i Norge?

Hvis det finnes noen sikkerhetspolitiske spørsmål som bør tas hensyn til, så må vi finne et konkret språk for å kunne snakke om dem, det holder ikke å føle noe er i lufta. Ellers så blir vi sittende i en verden vi ikke forstår, og det skaper bare mer frykt, frustrasjon og mistenksomhet. Som sosialantropolog kan jeg aldri være ferdig med saken ved å «respektere at noen gir seg » (som statsråd Mehl) eller «synes det er naturlig å være frustrert» (som forsker Pedersen).

Spørsmålene skal lyde: Hva kan vi gjøre for at folk har lyst å stille til valg? Hva kan vi gjøre for at Longyearbyen skal være et hyggelig sted å bo, istedenfor et geopolitisk dukketeater?

Vi mennesker leter etter mening, vi trives ikke når den mangler eller er tom for verdier. Svalbardpolitikk i nåtiden mangler meninger som gir mening.

«Det er viktig er at Norge beholder suvereniteten.» Hvorfor?

Og så går vi i sirkler: «For å opprettholde suvereniteten.» Etter mitt syn er forskere, sammen med politikere, journalister og andre, ansvarlige for deres verdensskapende virksomhet, og det er ikke ok å se bort fra konsekvensene.

Når vi kommenterer, er vi fremdeles midt i prosessen, med all makt, men også ansvar deltakelse i den offentlige debatten innebærer. Når vi sier at ditt eller datt kommer sannsynligvis til å skje, eller at det er naturlig at noe har skjedd, uten å analysere betydningen for mennesker som bærer konsekvensene, har vi selv bidratt til utviklingen.

Men hva slags fremtid vil vi være med på å skape?

Jeg svarer her for meg selv: ikke en udemokratisk en.

Zdenka Sokolíčková var gjesteforsker på Sosialantropologisk institutt (UiO) fra 2019 til 2022. Nå er hun ansatt på University of Hradec Králové, Tsjekkia, og University of Groningen, Nederland. Forfatteren takker Ingvild Sæbu Vatn for korrekturen av teksten.

Rømmer fra Svalbardpolitikken: – Skinndemokrati

English:

"An expected move"? Research as a world-creating activity

What is the point of research? Do researchers co-create the lived reality, or do they contribute with knowledge to understand it better? I think both, and we should acknowledge that what we do is part of "world making", which also means we must be able to accept a certain responsibility.

I lived in Longyearbyen 2019-2021 and worked as a social anthropologist. During my 2.5 years there, I spoke to approximately 10% of the population, a number that actually means little when we think about the turnover. But alongside interviews, participant observation is also a suitable method when you want to understand a society’s complexities. My interest lied in listening to Longyearbyen’s residents’ life stories, and I looked at a number of changes people experience as rapid and overwhelming; something is happening with the landscape, weather, but also economy and the entire population’s texture. When I am asked to talk about my work in Svalbard, my "findings" and conclusions, I am always aware that all science is marinated in values and politics (How do we decide what is important to study? What do we consider useful research?How do we finance researchers?), and thus that research can never be completely objective. On the contrary, we researchers must admit that our activities co-create the worlds we study, not that we deliver neutral knowledge. It is also the reason why e.g. anthropological research must be well thought through ethically, and why it is my duty to share, be open to criticism and debate, and think in advance what my statements or texts may mean for those I have researched on and with.

All this makes me want to ask a question to Torbjørn Pedersen, who in an NRK article published on 20 September 2022 believes that "preserving peace and stability is more important than having the best possible local democracy". Pedersen presents the government’s decision to deprive the majority of non-Norwegian permanent Longyearbyen residents of the right to vote as "an expected move". Is the researcher aware that his own articles, e.g. The Politics of Presence: The Longyearbyen Dilemma (2017), or The Politics of Research Presence (2021) co-create a narrative about Longyearbyen as a place where the development has gone "in the wrong direction" and must now be "corrected"? The town has become a diverse and international community, thanks to, among other things, the government’s previous decisions to facilitate tourism and research. Limiting democracy, i.e. a measure that goes against values many believed Norway stood for, is a move Pedersen had expected. But what does that mean? Well, it means that the researcher himself has contributed to painting a picture where people without a Norwegian passport represent a threat to Norwegian sovereignty in Svalbard, an idea that I think is both absurd and detestable. Not least because there is no research that could support the view that e.g. Thai children growing up in Longyearbyen, or e.g. Dutch researchers ringing geese in Ny-Ålesund in any way threaten Norway’s rule over the archipelago. When we choose to ignore people on Svalbard, how can we maintain something that cannot exist without people? I think it is regrettable that NRK frames Pedersen’s argument as representing science; wise researchers (those able to see the whole picture) think it’s right, while locals (in their little closed bubble) think it’s wrong. No, there are also scientists who have doubts.

Of course the world has changed since the nineties. Even then, some were against local democracy, because they knew turnover was a problem, and that it would only get worse. The government introduced local democracy without understanding the reality, and unable to predict what would come next in the global world where the Arctic is no longer a periphery, but rather something central. Local democracy is not perfect in Longyearbyen, but there are solutions to make it better if you want to look for them. And it can be done without doubting Norwegian sovereignty; that is not a question people living in Svalbard wonder about. Longyearbyen can be a solid Norwegian family community, with some limitations, but pleasant to live in. Instead of contributing to such development, the government chooses to create a "showroom" when it comes to segregation, greenwashing, powerlessness and alienation. We are used to hearing from undemocratic countries that "peace and stability" come first, even before democracy or human rights. But in Norway? If there are any security issues that should be taken into account, then we must find a concrete language to be able to talk about them, it is not enough to feel that something’s up in the air. Otherwise we end up stuck in a world we don’t understand, and that only causes more fear, frustration and suspicion. As a social anthropologist I can never be done with the case by "respecting that someone gives up" (like minister Mehl) or "thinking it is natural to be frustrated" (like researcher Pedersen). The questions should be: What can we do to make people want to engage in local politics? What can we do to make Longyearbyen a good place to live, instead of a geopolitical puppet theatre?

We humans look for meaning, we do not thrive when it is lacking or devoid of values. Current Svalbard politics lacks meanings that make sense. "It is important that Norway excercises sovereignty." Why? We go in circles: "To maintain the sovereignty." In my view, scientists, along with politicians, journalists and others, are responsible for their world-making activities, and it is not okay to ignore the consequences. When we comment, we are still in the middle of the process, with all the power, but also the responsibility participation in the public debate entails. When we say that this or that is likely to happen, or that it is natural something has happened, without analyzing its meanings for people who bear the consequences, we have contributed to the development ourselves. But what kind of future do we want to co-create? I answer here just for myself: not an undemocratic one.

Zdenka Sokolíčková was a guest researcher at the Department of Social Anthropology (UiO) from 2019 to 2022. She is now employed at the University of Hradec Králové, Czech Republic, and the University of Groningen, the Netherlands. The author thanks Ingvild Sæbu Vatn for correcting the Norwegian text.