LESERINNLEGG - SVALBARDMELDINGEN
Fra internasjonal styrke til uønsket fremmed
Det er ikke ett menneske som skaper et samfunn, det er oss sammen. Vi er et team. Alle her oppe har noe å bidra med! Det er ingen som sitter på rumpa og venter på dagpenger. Men allikevel følte man seg som et dritt-menneske under pressemeldingen om Svalbardmeldingen hvis man er fra utlandet.
At noen fra utsiden kommer og peker på deg og får deg til å føle deg uønsket, liten og verdiløs. Måten politikeren uttalte seg og presenterte saken, var, for å kalle en spade for en spade, rasistisk. Dette kunne aldri skjedd på fastlandet. Ikke på denne måten, ikke i et vestlig demokratisk land. Det som kanskje er mest sårende, er stillheten fra alle mine gode norske venner, naboer og kolleger! At ingen reagerte på det.
Jeg har levd lenge nok i Norge (inkludert fastlandet), og jeg vet at det nordmenn hater mest, er å bli konfrontert og befinne seg i en konflikt. Men hvor lenge skal dere være stille?
«First they came for the socialists, and I did not speak out—because I was not a socialist. Then they came for the trade unionists, and I did not speak out—because I was not a trade unionist. Then they came for the Jews, and I did not speak out—because I was not a Jew. Then they came for me—and there was no one left to speak for me.»
– Martin Niemöller, luthersk prest i Tyskland, 1946.
Jeg er veldig klar over at stor geopolitikk behøver nye lover, nye måter å tenke på og nye strategier. Jeg er naiv nok til å tro at disse folkene sitter med god kunnskap, kompetanse og veldig nøye analyser for å ta de beste beslutningene for den beste fremtiden til den nordligste delen av Norge. SAMTIDIG skulle jeg forvente fra de samme kloke folkene i det minste viste respekt i måten de uttaler seg om oss, som er fra utlandet og er del av dette samfunnet og jobber ganske hardt for vår felles hverdag.
Oss som er Longyearbyen, som har bodd her i flere år, som har vårt hjem her i nord, som også er mennesker med følelser, og ikke minst oss som bidrar til samfunnet på samme nivå som nordmenn (Vi er i Røde Kors: skredgruppa, bregruppa, vi hjelper med festivaler, bidrar til kulturliv, reiseliv, jobber på universitetssenteret, folkehøgskole, i helsebransjen, brannvesenet, osv.).
Bare på grunn av at vi har forskjellige pass, har dere gjort oss umenneskelige, som uting, ugress… uønskede.
Det finnes en gruppe for utenlandske folk på Svalbard, og det koker etter Svalbardmeldingen. Det jeg har skrevet er veldig personlig, samtidig som jeg ikke er den eneste som sitter med nøyaktig de samme følelsene.
Jeg har et knust hjerte, jeg er skuffet og lei meg på grunn av det som skjedde, men mest av alt skuffet av dere, mine kjære norske venner, naboer og arbeidskolleger. At det blir stille, «at det var faktisk helt greit» og «ikke så ille med den nye Svalbardmeldingen».