– Du må våkne, det har vært et isbjørnangrep

Jeg valgte å bo på campingplassen for å komme nærmere naturen. På campingplasser kommer du også ofte nærmere folk som gjerne har samme interesser. Natur og friluftsliv. Når jeg oppdaget at det var campingplass på Svalbard ble jeg både overrasket og glad.

Jeg hadde ansvar for egen sikkerhet på campingplassen. Jeg har ingen erfaring med isbjørn og lite kjennskap til dens adferd. Å skaffe meg kunnskap om isbjørn og hvordan man skal opptre i forhold til den var derfor viktig før reisen til Svalbard. Jeg leste meg godt opp på sikkerhet og potensiell isbjørnfare før avreise. Sysselmannen har laget godt informasjonsmateriell som er tilgjengelig på deres nettsider. Denne informasjonen, i tillegg til guideboka Svalbard - Norge nærmest nordpolen, ga meg grunnleggende kunnskap om isbjørnsikkerhet.

Det er anbefalt å bære våpen utenfor bykjernen i Longyearbyen. Jeg søkte Sysselmannen om å leie våpen før avreise. Tillatelsen for dette fikk jeg 29. august, dagen etter den fatale hendelsen. Det må påregnes noe behandlingstid på slike søknader. Spesielt i ferietiden. Jeg var nok litt sent ute med min søknad. For min del ville ikke dette våpenet spilt noen rolle selv om jeg hadde hatt det tilgjengelig i teltet når isbjørnen angrep.

Av egnede skremmemidler mot isbjørn i teltet hadde jeg en kraftig sirene på boks. Denne lå lett tilgjengelig ved siden av soveposen.

Jeg hadde også en signalpenn. Denne var ikke ment for sikkerheten i teltet, men planlagte dagsturer og lå derfor i sekken.

Utenfor teltet, rett ved inngangen, hadde jeg også en lang stokk som jeg kunne benytte til å jage dersom en isbjørn ble for nærgående. Det har jeg sett fotograf Arne Nævra gjøre i en dokumentar om isbjørn.

Campingplassen ligger på et vindutsatt område. Værmeldingene varslet om sterk vind. I denne forbindelse sørget jeg for å plassere flere steiner på stormmatten til teltet. I tillegg festet jeg flere barduner til teltet som ga bedre vindstabilitet og mulig ekstra vern mot nysgjerrige isbjørn. Teltpluggene var godt festet til bakken.

Jeg skulle kun være på Svalbard i noen dager og vurderte derfor ikke behov for å etablere snublebluss rundt teltet. Snublebluss er heller ikke ufarlig og er også en sikkerhetsfaktor som må tas hensyn til.

En stund etter ankomst til campingplassen følte jeg at jeg var i et rimelig sikkert område rett ved flyplassen og at organisert isbjørnvakt ikke var påkrevd. Det var to hunder som sto i bånd ute på campingplassen. Disse var ment å varsle oss dersom det kom isbjørn.

Kvelden før isbjørnangrepet satt jeg i “Det magiske rommet” i servicebygget på campingplassen. Bygget er lokalisert rett ved sjøen. Flere i gruppen var samlet her for å spise og ha en hyggelig stund før leggetid. I dette rommet kunne vi snakke om alt. Mange drømmer ble utvekslet. Vi delte opplevelser og erfaringer. “Det magiske rommet” har også Longyearbyens fineste utsikt utover Isfjorden med fantastiske fjellformasjoner i det fjerne.

Jeg pratet også med den vennlige campingplassverten, Job, om løst og fast. I en samtale spurte jeg han hvor han sov. Han svarte at han kunne sove på kontoret i servicebygget, men at han foretrakk å sove i teltet. Han følte seg trygg der, men synes av og til det kunne være kald.

Ikke unaturlig ble også isbjørn og isbjørnsikkerhet et tema i “Det magiske rommet” på campingplassen.

Jeg gikk tilbake til teltet mitt rundt klokken ti. Det var et nytt telt som jeg skulle testet ut. Ikke alle telt egner seg for arktiske forhold. Jeg hadde fått organisert meg bra i teltet og hadde god plass til alt turutstyret.

Jeg valgte et stort telt til denne Svalbardturen fordi dette ga meg nødvendig komfort for å unngå eller redusere smerter knyttet til en kronisk ryggskade.

Det blåste. Teltet blafret i vinden og det var mye lyd som gjorde det vanskelig å få sove. Klokken ble ett og jeg hadde fremdeles ikke sovnet.

Jeg hadde noen øreplugger tilgjengelig og tok en grundig avveining om jeg skulle putte dem i ørene. Knyttet til isbjørnsikkerhet følte jeg at dette var en dårlig idè. Men søvn er også viktig for sikkerheten.

Jeg valgte å putte ørepluggene inn i ørene som ga etterlengtet stillhet. Endelig fikk jeg sove. Før jeg sovnet tenkte jeg på isbjørner og at min engstelse for dem var nok noe overdrevet … Den siste meldingen jeg hadde var at isbjørnen som var observert dagen før (onsdag), i Hiorthhamn på andre siden av fjorden, ble jaget vekk fra området av folk fra Norsk Polarinstitutt.

...

-“You have to wake up! There has been a polar bear attack!”. Jeg kommer aldri til å glemme disse ordene. Vedkommende som vekket meg måtte riste hardt i meg. Han hadde stått utenfor og skreket uten å få respons. Ørepluggene hadde stengt ute all lyd.

Synet som møtte meg når jeg kom ut av teltet var grusomt. Teltet til den hyggelige campingplassverten var fullstendig knust. Utstyr fra teltet hans lå spredt rundt på bakken.

I nærheten surret redningshelikopteret. Redningsfolka i helikopteret forsøkte å lokalisere bjørnen. Det var ikke kontroll på isbjørnen på dette tidspunktet. Politi og redningsfolk var i full aktivitet. Ansiktsuttrykkene til de som opplevde isbjørnangrepet på nært hold fortalte mye om alvoret i den dramatiske situasjonen.

Å beskrive en person som er angrepet av en isbjørn er ikke enkelt for meg nå og heller ikke nødvendig her. Det var et syn som jeg skulle vært foruten.

Min engstelse for isbjørn i teltet var høyst reell. Jeg var overhode ikke trygg for isbjørnen på campingplassen, men skapte meg en illusjon om trygghet for å kunne sove. Isbjørnen har sannsynligvis svømt over fjorden, og hundene var dessverre tause denne natten. Sysselmannen på Svalbard etterforsker saken. Kanskje vi etterhvert får vite mer om bevegelsene til den sultne isbjørnen før den angrep teltet til min nye venn og et godt menneske.

Resten av historien kan du lese her:
De overlevende etter isbjørnangrepet takker for all hjelp

Jeg er takknemlig for mye. Først og fremst for at Job tok støyten for oss alle som var på campingplassen. Isbjørnen kunne ha valgt mitt telt så lå et steinkast unna. Johan Jacobus Kootte (38) kom fra Nederland. Han har drevet Longyearbyen camping de to siste somrene og var en kjent person for flere i Longyearbyen. Job var en sosial og hyggelig person som lett fikk nye venner. Jeg ble den siste.

Jeg er også takknemlig for personen som skjøt isbjørnen og jaget den vekk fra Job, i forsøk på å redde livet hans. Skytteren beskyttet også oss andre på campingplassen og jaget isbjørnen vekk slik at vi fikk leve.
Det er selvsagt trist at en isbjørn må bøte med livet, men akkurat i denne situasjonen var det avgjørende i forsøk på å redde menneskeliv. Redde sin venn, seg selv og oss andre.

Isbjørn får stadig vanskeligere vilkår grunnet vår aktivitet. Arktis opplever en dramatisk miljøendring grunnet varmere klima med påfølgende issmelting. Issmeltingen er en stor trussel mot isbjørnbestanden som har store utfordringer med å skaffe seg mat. Det er trist når isbjørn dør på grunn av menneskers handlinger. FNs klimapanel og de fleste miljøorganisasjoner mener at det er stor fare for at isbjørnen vil dø ut. Jeg håper det er mulig å finne eller utvikle teknologi som kan redusere antall drepte isbjørn i møte med oss mennesker. En teknologi som forhåpentligvis også kan redde menneskeliv.

Jeg er takknemlig fordi jeg slapp å høre skrikene. De som opplevde hendelsen på nært hold syntes skrikene og minnene om disse er det verste med denne dramatiske opplevelsen.

Og jeg er takknemlig for all støtten og omsorgen jeg har fått fra alle de gode og varme folka i Longyearbyen. Når jeg først skulle oppleve en slik dramatisk hendelse i livet, er jeg glad det var her.

I respekt for de andre personene i gruppen som overlevde isbjørnangrepet vil jeg forbli anonym. Spesielt i Tyskland kan pressen være svært aggressiv og pågående.

Mann (55) fra Øygarden