Døde dyr skaper liv på tundraen

Årets vinter på Svalbard har vært fin for reinsdyrene – lite snø og is har sørget for et godt matfat for reinen.

Men polarvinteren er ennå ikke over, og det gjenstår å se hvordan seinvinteren blir for reinsdyrene.

I mars opplevde vi en periode med kraftig regnvær. Fra tidligere vintre vet vi at slike regnværsepisoder kan dekke reinens beiter med is, og at resultatet blir sultedød.

Den enes død - den andres brød

Døde reinsdyr har en nyttefunksjon på den arktiske tundraen. Når de dør gir de næring til det biologiske mangfoldet som holder til her.

Reinsdyrkadavre blir møteplasser for åtseletere som fjellrev, isbjørn og polarmåker. I tillegg er kadavrene viktige både for ulike insekter, sopper, mikroorganismer og planter, som på hver sine vis utnytter restene etter de døde dyrene.

Kadaverforskerne

I 2020 startet en gruppe forskere å undersøke betydningen av kadaver for det biologiske mangfoldet på Svalbards tundra. I lys av de raske og pågående klimaendringene og en raskt økende bestand av reinsdyr er dette et høyst aktuelt tema.

Et sentralt spørsmål som søkes svar på er om mange døde reinsdyr er positivt for andre arter.

Les også: «Døden i Adventdalen»

Til nå har dette arbeidet konsentrert seg om hvordan planter og vegetasjon i og rundt det døde dyret påvirkes av næringsstoffer fra kadaveret. I dette arbeidet er det brukt både feltmålinger og dronefotografi til å dokumentere påvirkningen av disse næringsrike «hot-spots» som dukker opp i landskapet.

Gjennom de to siste somrene har forskergruppene oppsøkt lokaliteter med gamle eller nye kadavre. Mange av disse kadavrene er registrert i forbindelse med tellinger av reinsdyr i Adventdalen. Det eldste kadaveret som inngår i studien ble først registrert i 2008 i den årlige reinsdyrtellingen. Med kjent alder på kadavrene kan man i et lengre perspektiv si noe om nedbrytningsprosessen og påvirkningen av kadaver på det biologiske mangfoldet.

Plasserer kadaver på tundraen – som «agn»

Som en del av arbeidet har vi nylig lagt ut 20 kadaver i indre Adventdalen, Sassendalen, De Geerdalen og Colesdalen. Sammen med kadavrene er det også satt opp kamera for å ta bilder av de ulike åtseleterne som benytter seg av maten.

Fra tidligere studier vet vi at det er fjellreven som besøker kadavrene hyppigst og at stor tilgang på døde reinsdyr på tundraen gir vekst i fjellrevbestanden. Vi vet også at både polarmåke og isbjørn kan forsyne seg av døde reinsdyr.

Kamera gjør at vi over en lengre tidsperiode kan følge med på hvor og når de ulike dyrene benytter åtet. Videre kan vi se hvilken påvirkning det døde dyret har på f.eks. vegetasjon, insekter og jordbunnsfauna. Ved å undersøke hvor raskt kadaveret blir spist og hastigheten på nedbrytningen, får vi innsyn i påvirkningen det døde dyret har på annet biologisk mangfold.

De 20 skrottene som nå er plassert på tundraen er de samme dyrene som ble felt i forbindelse med forskningsuttaket i oktober i fjor. Viltkameraene som er satt opp like ved kadavrene tar bilde hvert femte minutt for å fange opp hvem som spiser på kadaveret og hvordan ressursen utnyttes.

Kadavrene er lagt ut i områder som dekker kyst til innland, med mål om å registrere mulige forskjeller i hvordan de ulike åtseleterne bruker det døde dyret. Vi forventer for eksempel at fjellrev, polarmåke og isbjørn vil konsumere dyreskrottene på ulike vis og etterlater derfor mer eller mindre ressurser og næring til annet liv. Med en variasjon i åtseleternes utnyttelse av skrottene kan det derfor tenkes at artsmangfold tilknyttes kadavrene i ulik grad, og slik drar nytte av næringen som de døde dyrene tilfører i et ellers næringsfattig landskap.

Til sommeren vil forskerne besøke alle de samme lokalitetene for å samle inn informasjon om vegetasjon, sopp, insekter og jordbunnsfauna. Dette gjøres for å skaffe mer kunnskap om betydningen av reinsdyrkadaver for biologisk mangfold på tundraen.

Gjenbruk av døde dyr

Kadavrene som ble lagt ut i år er «gjenbruk» fra forskningsfellingen av reinsdyr som ble foretatt i oktober 2021, der 20 dyr ble felt (18 simler og 2 bukker). Dyrene er forsøkt plassert i skjul og i god avstand fra bebyggelse og hytter. Likevel, om noen kommer over et kadaver og kamera - er det fint om de lar det få være så uforstyrret som mulig.

Skulle noen oppdage noe unormalt rundt de døde dyrene – så ta gjerne kontakt med COAT-ingeniør Stein Tore Pedersen ved Norsk Polarinstitutt.

Prosjektet er ledet av Nord Universitet og foregår i samarbeid med Norsk Polarinstitutt, NMBU og NINA.