Tomprat på tomgang

Svalbardposten gjorde en gjennomgang av de politiske partienes program i forkant av Stortingsvalget. Det viser at Senterpartiet ikke nevner Svalbard en eneste gang. Likevel prøver Senterpartiets finanspolitiske talsperson, Sigbjørn Gjelsvik i et leserinnlegg i Svalbardposten å fortelle at: «Senterpartiet er det partiet som har stått mest på for Svalbard-samfunnet dei siste åra.» Jøss, imponerende.

Gjelsvik ber meg om å lese videre i partiprogrammet og at jeg der vil finne svært mange gode saker for Svalbard-samfunnet. Mener han at hele partiprogrammet er tilpasset Svalbard? At partiets generelle distriktspolitikk og tiltak i distrikts-Norge også gjelder Svalbard? I partiprogrammet står det: «Vi vil sørga for at arbeidsplassar, infrastruktur, velferdstilbod, tryggleik og moglegheiter finst over heile Noreg, i store og små samfunn.»

Dersom det stemmer vil alle som har bodd her i tre år beholde stemmeretten, da vil alle med spesielle behov få rett til hjelp i skolen. Da ville vi hatt eldreboliger, stort sykehus, sosialhjelp, fysikalsk behandlingstilbud og alt som følger med i et trygt samfunn. Hvordan skulle det finansieres? Skattenivå som på fastlandet?

Sigbjørn Gjelsvik skriver at: «Senterpartiet var svært tydelege på at Austre Adventfjord ikkje skulle seljast til utanlandske interesser då den vart lagt ut for sal.» Hvorfor var ikke Senterpartiet like tydelig da området ble lagt ut for salg første gang? På 1990-tallet fikk Store Norske tilbud å kjøpe eiendommen for 10 millioner kroner. I 2012 ble den tilbudt solgt til Staten for 100 millioner kroner uten at den var interessert. Men når man rasler litt med Russland- og Kina-kortet på Svalbard hopper politikerne, også i Senterpartiet, i stolene, skjelver på hendene og punger ut med 300 millioner kroner.

Gjelsvik skriver at de ønsker et sterkt politi nært folk i hele landet. I Longyearbyen er det 12-13 politifolk på 2.459 mennesker – sterkere kan det ikke bli. De ønsker statlige arbeidsplasser. Ja, det har vi en masse av – og statlige arbeidsplasser blir det flere og flere av.

Det som trengs fra politikerne er en helhetlig Svalbardpolitikk, ikke som nå at fire departementer deler på sin styring av Svalbard. Justis- og beredskapsdepartementet med overherredømmet over Sysselmesterembetet. Klima- og miljødepartementet med sitt strenge regime i forvaltningen av miljøregelverket for Svalbard. Olje- og energidepartementet som skal ta avgjørelser og om hvilke energiforsyninger som skal bære Longyearbyens fremtid, og til slutt Nærings- og fiskeridepartementet som er grunneier. En grunneier som det for øvrig er vanskelig for Lokalstyret å få til en avtale med og som lager trøbbel og heft når Lokalstyre skal lage arealplaner.

Jeg hadde besøk av delegasjonen fra Senterpartiet i juli. De var lydhøre og stilte kloke spørsmål om politikk, liv og næringsliv i Longyearbyen. Hvis innlegget fra Gjelsvik er resultatet av dette besøket er det noe i kommunikasjonslinjen i Senterpartiet som ikke fungerer. Skal partiet ta befolkningen på alvor – trengs det et minimum av kunnskap om hva som skjer her oppe og hvordan forvaltningen fungerer her. Jeg tror stortingsrepresentant Emilie Enger Mehl, sentralstyremedlem Erling Laugsand og administrasjonssekretær Peder Ingvaldsen som var på besøk, har en større forutsetning til å delta i en debatt om Svalbardpolitikk enn det Sigbjørn Gjelsvik gjør her. Herved er du invitert til Svalbard.

Gjelsvik skal ha ros for at han i Stortingets spørretime tok opp hvordan Regjeringen ville sikre at innbyggerne på Svalbard fikk tilgang til bankfilial og grunnleggende banktjenester.

Vi så hvordan det gikk.