Partienes tomprat om Svalbard

I september er det Stortingsvalg, et valg som kan føre til regjeringsskifte og en mulig ny nordområdepolitikk. For velgerne i Longyearbyen knytter det seg alltid mye større forventinger til et lokalvalg enn årets valg. Men det er de sentrale beslutningene som er med på å forme hvordan samfunnet her på 78 grader nord skal være. Kan vi ut fra partiprogrammene lese hva de egentlig ønsker seg med Svalbard, og hva kan befolkningen forvente av sentrale beslutninger i framtiden?

Svalbard er nevnt i de fleste partiprogrammene, men det er to partier som ikke nevner Svalbard med et eneste ord. Først er det distriktenes parti, Senterpartiet. Vi kan lure på om ikke Norges tredje største parti ser på Svalbard som et distrikt, men som en strategisk kuriositet. Kanskje ikke så rart at de ikke engang har et lokallag i Longyearbyen. Så la oss fort glemme dem.

Det andre partiet som ikke nevner Svalbard med ord, er Rødt. Der er klassekamp det store hurraordet, og det er tydeligvis lite av klassekamp på øya. Mulig de skulle sett litt nærmere på samfunnsstrukturen her og på dette klassedelte samfunnet.

To partier har egne avsnitt som handler om Svalbard. Det er også de to største partiene i lokalstyret i Longyearbyen, Arbeiderpartiet og Venstre. Begge partiene vier Svalbard oppmerksomhet både når det gjelder sikkerhetspolitikk, nordområdepolitikk og om selve samfunnet på Svalbard. Arbeiderpartiet skriver blant annet: «Longyearbyen skal fortsatt være et livskraftig familiesamfunn med gode tjenester og jobbmuligheter, samtidig som samfunnet skal videreutvikles i en grønnere retning».

Familiesamfunnet går igjen både hos Venstre og AP, selv om Venstre formulerer seg på en litt annen måte: «Familiesamfunnet i Longyearbyen er et av de viktigste instrumentene for å håndheve norsk svalbardpolitikk. Derfor vil vi opprettholde et godt tjenestetilbud for barn og unge og sikre trygge boforhold i Longyearbyen. Venstre mener det også er behov for en bred, åpen og modig tilnærming til framtidas energiforsyning på Svalbard. Vi må vurdere sol-, vind- og vannkraft, geotermisk kraft, sjøkabel til fastlandet, gass og kull med CO2-fangst og lagring».

Høyre nevner Svalbard to ganger i forbindelse med kapittelet om nordområdepolitikk, og skriver: «Opprettholde en norsk befolkning på Svalbard og arbeide for at andelen nordmenn øker. Jobbe for internasjonal oppslutning om, og forståelse av, Svalbardtraktatens bestemmelser». Ja vel.

MDG er ikke overraskende opptatt av det grønne skriftet og miljøpolitikk, og skriver blant annet: «Sikre tilstrekkelig støtte til klimatilpasning for bosettingene på Svalbard. (...) Stå fast ved svalbardtraktaten og avvise alle krav om særrettigheter på Svalbard, særlig krav som svekker svalbardmiljøloven».

KrF er forholdsvis lite konkret i sin retning for svalbardpolitikken: «Det er viktig at vi sørger for tilstrekkelige ressurser til tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i våre nordområder, ikke minst på Svalbard. Klimaendringene gjør at verden snarest må fase ut bruk av kull. KrF mener det må legges til rette for andre varige arbeidsplasser som kan erstatte de som går tapt når driften av kullgruvene utfases».

Fremskrittspartiet vier Nordområdene litt oppmerksomhet. De vil ha økt aktivitet i nord og ønsker seiling via Nordøstpassasjen og over Polhavet: «Det vil i denne forbindelsen bli nødvendig å vurdere om man kan opprettholde de strenge restriksjonene rundt Svalbard, eller om den teknologiske utviklingen gjør at disse kan mykes opp».

Og så til SV. De nevner Svalbard to ganger: Legg ned kullkraftverket og finn en ny energiløsning. Gjeninnføre Finnmarks- og Svalbardtillegget i barnetrygden.