KRONIKK

Hysteri om Kina i nordområdene

– Fordi nordområdene har stor betydning for norske interesser, er det viktig at forskningsmiljøer bidrar til presise analyser av amerikansk, russisk og kinesisk politikk i regionen, skriver Øystein Tunsjø og Jo Inge Bekkevold.

Den kinesiske forskningsstasjonen i Ny-Ålesund.
Publisert Sist oppdatert

Professor Kåre Dahl Martinsen skriver misvisende i Nordlys om Kinas rolle og militære tilstedeværelse i nordområdene. Han anklager også statsminister Støre for å se bort fra fakta, men den som dessverre ser bort fra fakta er Martinsen. Fordi nordområdene har stor betydning for norske interesser, er det viktig at forskningsmiljøer bidrar til presise analyser av amerikansk, russisk og kinesisk politikk i regionen.

Martinsen har rett i at Kinas marine og flyvåpen i økende grad øver sammen med Russland, men hans påstander om Kinas militære tilstedeværelse i Norges nærområder stemmer ikke. Kinas flyvåpen og kystvakt opererte i år for første gang nord for Polarsirkelen, men disse øvelsene fant sted i nærheten av arktiske Alaska, nesten 5000 kilometer fra Norge.

Det kan selvsagt ikke utelukkes at Kina og Russland vil gjennomføre felles militærøvelser i Norges nærområder i fremtiden, men selv da bør vi være forsiktige med å utrope Kina til en militær trussel for Norge og Europa. I fravær av militære baser i Arktis eller Europa vil kinesisk deltakelse i en felles øvelse med Russland i nord ha begrenset militær-strategisk verdi.

Martinsen hevder videre at Kinas forskningsaktivitet på Svalbard har stor militær nytteverdi, inkludert for deres krigsskip og jagerfly i nordområdene. Men Kina er altså faktisk ikke til stede i nordområdene med overflatefartøyer eller jagerfly. Martinsen viser til en delegasjon fra den amerikansk Kongressen, Sysselmannens rådgiver Jon Fitje Hoffmann, og lederen av NATOs militærkomité Rob Bauer, som kilder, men alle disse hevder kun at Kinas forskningsaktivitet potensielt kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Vi diskuterte også disse problemstillingene med den amerikanske kongressdelegasjonen under deres besøk i Norge.

At Kinas forskning på Svalbard kan ha nytteverdi for Kinas rombaserte militære aktivitet, er norske myndigheter klar over. I motsetning til hva Martinsen hevder så har norske myndigheter ikke sovet i timen når det gjelder disse spørsmålene. Etterretningstjenesten og andre deler av norsk sikkerhetstjeneste, følger alle aktivt med på Kinas tilstedeværelse i nordområdene. Vi opplever heller ikke regjeringen og de berørte departementer som naive rundt denne tematikken. Det er tvert imot en sterk bevissthet om at Kina kan utfordre norsk håndhevelse av Svalbardtraktaten, og det er et godt utgangspunkt for å ivareta norsk suverenitet på Svalbard.

Martinsen henger seg også på en flere år gammel debatt om Kinas eventuelle interesse av å operere undervannsbåter i Polhavet. Ubåter er ikke like enkle å observere som overflatefartøy og fly, men det er foreløpig ingen pålitelige kilder som viser at Kina faktisk har operert ubåter i Arktis. Kina har riktignok bygget et stort antall ubåter, men flesteparten er elektriske ubåter som mangler rekkevidde til å ferdes i Arktis og er konstruert for å operere i farvannene i Øst-Asia. Kina har seks atomdrevne angrepsubåter og seks atomdrevne strategiske ubåter, men det er lite sannsynlig at disse vil bli sendt til Nord-Atlanteren, Barentshavet eller Polhavet. Dette er verdifulle kapasiteter Kina er særdeles opptatt av å beskytte, og som kan utnyttes langt bedre i Kinas egen region for å avskrekke USA.

I en eventuell konflikt med USA vil Kina måtte beskytte sine egne forsyningslinjer og drive nektelsesoperasjoner mot USAs Stillehavsflåte. Da vil de trenge de fleste av sine maritime styrker i Øst-Asia. Det er derfor lite som tyder på at Kina vil utplassere ubåter i nordområdene, verken som en fremskutt base for et angrep mot USA eller for å angripe forsyningslinjene til Europa, slik Martinsen hevder. At Kina skulle ha som mål å angripe forsyningslinjer over Atlanteren – presumtivt i en krig mellom Russland og NATO – er enda mindre sannsynlig.

Det geografiske kjerneområdet i supermaktrivaliseringen mellom USA og Kina er i Øst-Asia. Dette betyr at selv med Kinas globale interesser, og verdens største marine målt i antall skip, så vil landets militære styrker hovedsakelig operere i sine nærområder i Sør-Kinahavet, Øst-Kinahavet, rundt Taiwan, samt ut i Stillehavet og Det indiske hav, snarere enn å sende krigsskip til nordområdene – et område hvor Kina i overskuelig fremtid vil ha marginale interesser.

Kinas største utfordring for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er hvordan landet mer overordnet påvirker strategiene både til Norges viktigste sikkerhetsgarantist USA og vår største sikkerhetstrussel Russland. Samtidig som Kinas økende militærmakt dreier USAs oppmerksomhet fra Europa til Øst-Asia, så bidrar Kinas støtte til Russlands krigføring og aggresjon i Europa til å opprettholde Russland som den dimensjonerende trusselen for Norge.

Dette innebærer at Norge og andre europeiske land må ta større ansvar for egen sikkerhet og forsvar. En mulig fremtidig krig mellom Kina og USA vil hovedsakelig utspille seg i Øst-Asia, men en slik krig kan gi Russland mulighet til å ta seg militært til rette i Europa. Da kan fort nordområdene bli trukket inn, men trusselen vil være fra russiske krigsskip, jagerfly og ubåter, ikke kinesiske.

Kronikken ble først publisert på Nordnorsk debatt.

Powered by Labrador CMS