En reise nordover på godt og vondt

I to en halv uke har jeg tilbrakt om bord på en 34 fots seilbåt på nordsiden av Spitsbergen. Dette har gitt meg naturopplevelser og møter med mennesker som jeg aldri vil glemme.

Ubeskrivelige vakre naturhavner som Hamburgbukta, Sallyhamna og lagunen i Mushamna. Fjellformasjoner som ikke finnes noen annet sted, isbreer så mektig at det er forståelig at folk flokker seg ved dem. Øde strekninger som seilingen innover Wijdefjorden. Møte med Kjell Reidar Hovelsrud i hytta han selv bygde. Sallyhamna som er en de vakreste stedene nordpå, med en velholdt og solid hytte som oser av historie.

Møter med isbjørn, hvalross, hval, sel og et rikt fugleliv. Fangsthytter som vitner om det spartanske livet fangstfolk levde, og med visshet at de fleste trivdes med stillheten og fangsten.

Men det var ikke før seilingen innover Wijdefjorden det ble stille der oppe. De ørkenaktige fjellene lå der uberørt og uinntagelig. Innover til Krosspynten var det fred og villmark, ingen turistbåter, ingen forstyrrelse og bare ødemark. Isbjørnen hadde knust vinduet i bislaget, ellers lå Krosspyntenhytta ensom og forlatt, men solid og fullt ut bruksvennlig.

For det var ikke bare stillhet og villmark nordpå. Turisttrafikken var til dels kraftig. Som bildet øverst viser er det folk som totalt mangler respekt for naturkreftene. Denne private ribben seilte helt inntil brekanten og det er grunn til å spørre seg hva i all verden tenker slike folk. Hendelsen skjedde ved Waggonwaybreen i Magdalenefjorden.

Les også:

Er dette bærekraftig?

Da vi ankret opp ved Texas bar, var vi plutselig ikke alene. Inn seilte et større cruiseskip og dermed krydde det av rødkledde mennesker i øvre aldersklasse. Vi ble tatt for guider og ble spurt om hvor de kunne gå. Området var nedtråkket og minte om alt annet enn uberørt natur. Vi rømte til havs og seilte mot roligere strøk. Når det nye miljøregelverket blir vedtatt (for her er det ingen vei tilbake) med ilandstigningsforbud og bare utpekte områder der turistene kan kjenne landjord, vil disse områdene bli utsatt for en slitasje som ikke gagner naturen. Det er bare å ta seg en tur til Texas bar sommerstid.

Det er lett å forstå at folk vil oppleve naturen på Svalbard, for den er spektakulær. Men skal du kjenne på villmarka, blir stedene færre og færre. Nå måtte vi innerst i Wijdefjorden for å føle på uberørt natur. For å feie all tvil bort. Ingenting kan ødelegge naturopplevelsen – den står spikret og vil vare evig.