Ny energiforsyning – en pinlig prosess
For en som prøver å følge med på denne saken ut fra saksdokumenter og avisinnlegg fremstår den som stadig mer forunderlig.
I Lokalsamfunnsplanen for Longyearbyen blir det slått fast at Longyearbyen skal ha en stabil og tilstrekkelig kraftforsyning til en akseptabel pris, og at CO2-utslippet skal reduseres med minst 80 prosent innen 2030.
Fordi man ikke har kommet til en konklusjon på hva som skal bli den nye kraftkilden på sikt, blir det foreslått en mellomløsning på inntil 10 år der kraftverket skal kjøres på diesel.
Av den siste Svalbardmeldingen (Meld. St nr 32 2015-2016) side 44 fremgår at kraftverket (kullkraftverket) blir oppgradert for å forlenge levetiden med 20-25 år fra oppstart i 2013. Staten dekker 2/3 av kostnadene. I saksfremlegget til Lokalstyre 21/6-22 opplyses det at kraftverket er oppgradert for 98 millioner.
Men i en sårbarhetsanalyse som blir sendt Justisdepartementet i begynnelsen av 2020 skriver administrasjonen at kraftverket er utdatert. Hva de 98 millionene da er brukt til vites ikke.
Saken om overgang til den midlertidige dieselløsningen blir lagt frem for Lokalstyre i møte 21.6.22. Den blir sendt tilbake til administrasjonen for å utarbeide en sak om tidspunkt, kostnader og finansiering knyttet til utfasing av kullkraftverket.
Til Lokalstyremøte 15.11.2022 blir den lagt frem på ny med en nesten identisk saksfremstilling. Den endrede geopolitiske situasjonen omtales ikke.
Saken kjøres igjennom med lokalstyreleders dobbeltstemme, men dog slik at politikerne ber om en ekstern kvalitetssikring av saksframlegget.
I slutten av forrige uke kom rapporten der det sies at dokumentasjonen for forsyningssikkerheten er så mangelfull at konsulentene ikke kan foreta en fullstendig kvalitetssikring. Hva konsulentrapporten har kostet vites ikke, men innspillene om at saksgrunnlaget ikke er godt nok har vært mange over tid.
Når det gjelder hva vi som kjøper strøm skal måtte betale, er i verste fall anslått til 60 prosent økning i konsulentrapporten. Tidligere er maks økning anslått til 40 prosent. På de allerede høye strømprisene (kr 2,66 pr kwh) vi har, er det lite hyggelige utsikter. Dieselløsningen er en mellomløsning – hvor kostnadene vil ende når den endelige løsningen er på plass er det ingen som vet.
Hvor stor reduksjon i CO2-utslipp en dieselløsning vil gi er også usikkert. Det er derfor underlig at dette spørsmålet ikke tas opp som ledd i kvalitetssikringen av dokumentasjonen i saken.
At lokalstyreleder og nestleder når de blir intervjuet av Svalbardposten bagatelliserer manglende dokumentasjon og en saksbehandling som ikke holder mål, er det nesten så man ikke tror det man leser.
Hvorfor ikke alle parter ønsker at en sak av så stor betydning for Longyearbyen ikke skal være så godt utredet som mulig før beslutning tas er vanskelig å forstå.
All ære til Venstre som har forsøkt å etterspørre en ryddigere og mer fullstendig dokumentasjon i saken uten å få de øvrige partiene med seg.
