Et svar til en kritiker

Et engasjement som spriker fra fakkeltog, private sanksjoner, pengestøtte til internasjonale hjelpeorganisasjoner og opplysningsarbeid overfor russiske borgere som har en begrenset tilgang til mediedekningen av krigen i Ukraina. Debatten om hvordan man best skal te seg går varm både på sosiale medier og i Svalbardposteten.

I sitt leserinnlegg (15. mars) oppfordrer Kim Senger meg til å se meg selv i speilet og selv løfte blikket bort fra Svalbard-boblen. Jeg er litt usikker hva som menes med Svalbard-boblen, men enhver person med et minimum av interesse for politikk, samfunnsliv, mennesker, bilateralt- og multilateralt samarbeid, økonomi, demokrati og mennesker, er ikke i noen boble. Jeg er utenfor boblen og mitt perspektiv er basert på et grunnleggende humant menneskesyn. Mennesker skal samarbeide og leve med respekt for hverandre. Vi skal aldri akseptere regimer som går til krig, slik som Vladimir Putins regime i Russland. Det skal vi protestere mot, det skal vi bruke alle våre krefter til å slå ned.

Senger viser videre til den triste situasjonen i Ukraina og gir uttrykk for at sivilbefolkningen i Ukraina lider. Vi er helt enige om at det er mange mennesker som har en tøffere hverdag enn vi noen gang kan forestille oss. Krigen som føres sjokkerer oss alle, og vi er like bekymret her som alle andre steder i Europa.

Norske myndigheter har vært tydelige på at vi skal følge norske og vestlige sanksjoner. Da sysselmester Lars Fause tidligere i uken sa at hans oppdrag er å fortsette som før, er det grunn til å tro at dette er klarert med norske fastlandsmyndigheter. Det er lett for oss som bor på Svalbard å forholde seg til denne linja inntil annen beskjed måtte komme.

Business as usual er altså gjeldende inntil annen instruks blir gitt. Å forskuttere hvordan nasjonale myndigheter vil kunne instruere Sysselmesteren på sikt trenger vi ikke.

I hvilken grad vi må forberede oss på å evakuere øya dersom Nato involveres i krigen – det kan vi bare spekulere i. Men det er grunn til å tro at der er andre geografiske områder som i første rekke er risikoutsatt, Øst-Finnmark for eksempel.

Når det gjelder russere og ukrainere i Barentsburg er de direkte berørt av vestlige sanksjoner. De kan ikke komme til Longyearbyen for å handle, deres bankkort virker ikke lenger. De kan ikke forlate øya fordi de får ikke bestilt billetter. Det er også praktiske utfordringer knyttet til å reise «hjem».

Til syvende og sist er den befolkningen i Barentsburg og befolkningen i Longyearbyen like trygge eller utrygge dersom krigen i Ukraina går ut av proposjoner og utvikler seg til en større krig mellom Russland og Nato.

Jeg tar oppfordringen til Kim Senger om å nærmere belyse lokale utfordringer knytter til krigen, men det er et dypdykk i personlige skjebner snarere enn å løfte blikket ut over vår egen øy. Og på spørsmål om vi kan gjøre noe mer lokalt for å minske lidelsene til de som blir berørt av krigen så vil jeg oppfordre til å avstå fra private og individuelle sanksjoner og heller støtte opp om det ukrainske og russiske folket i vår naboby – de som ikke kan reise fra øya om de mister muligheten til å gjøre jobben sin.