Arbeidskraft og ansatt – eller bidragsyter, nabo, venn og kollega

Vi viser til de siste ukers debatt i lokal presse og sosiale medier rundt ikke-norskes situasjon i Longyearbyen, aktualisert gjennom fremleggelsen av den nye Svalbardmeldinga. Vi registrerer at det er sterke følelser i sving, og som ledere av de to store foreningene som organiserer lokalt næringsliv i Longyearbyen, ønsker vi nå å formidle noen betraktninger rundt situasjonen, slik vi ser den.

La oss med én gang være tydelige; vi anerkjenner det internasjonale Longyearbyen! Store deler av privat næringsliv er avhengig av ansatte/kolleger med ikke-norsk pass. Mange av våre bedrifter vil ikke kunne fungere om alle disse skulle bli erstattet med utelukkende norsk kompetanse. Dette gjelder ikke bare her på 78 grader nord, men er like mye et faktum på fastlandet; behovet for kompetente hoder og kyndige hender kjenner ingen kommune- eller fylkesgrenser.

Vi lever i et velfungerende lokalsamfunn i Longyearbyen, hvor alle yter sin skjerv for at det skal fungere – og hvor alle også betaler inn til fellesskapet gjennom skatt, frivillig innsats, og også tilstedeværelse. Dette er ikke selvsagt, for livet på 78 grader nord er ikke like enkelt for alle; lønningene varierer – og godene likeså. Men likevel, vi som er her, er her av en grunn – og vi bidrar. Norske, som ikke-norske.

Fra internasjonal styrke til uønsket fremmed

Samtidig anerkjenner vi at Norge har behov for å få kontroll med den sterke befolkningsveksten de siste 10-15 årene. Og vi aksepterer premisset om at norsk tilstedeværelse også betyr en solid andel nordmenn, spesielt med bakgrunn i dagens spente geopolitiske situasjon. Men ikke bare nordmenn – og det opplever vi heller ikke at det legges opp til. Når vi leser Svalbardmeldinga, og når vi hørte justis- og beredskapsminister Mehl presentere den for noen uker siden, så var det også en anerkjennelse av nettopp dette. Det understrekes at Svalbardtraktaten gir rettigheter, og det gis klart uttrykk for at også i fremtiden vil et velfungerende Longyearbyen være preget av svalbardianere fra flere land. Et tydelig budskap.

– Det har virkelig vært vanskelig

Dessverre opplever vi likevel at dette budskapet drukner i øvrig retorikk, når man peker mot virkemidlene for å oppnå statens ambisjoner. Man skal ha økt statlig aktivitet, gi insentiver til norske som vil bo her, samtidig som man blant annet strammer inn på tilgangen til boliger. Dette kan oppfattes som en måte å skvise enkelte ut på – og da spesielt ansatte i privat næringsvirksomhet, med eller uten norsk pass. 

Både Svalbard næringsforening og Svalbard Reiselivsråd har over tid påpekt dette i våre mange møtepunkter med norske myndigheter. Vi har vært, og skal fortsette å være, tydelige på at et levekraftig lokalsamfunn trenger et solid privat næringsliv – som igjen trenger kompetente ansatte fra inn- og utland, med tilgang til bolig og de velferdstilbudene som finnes i Longyearbyen.

Kan Longyearbyen være en normal norsk by?

Det vi derimot ikke har vært like gode på å formidle, er den menneskelige siden disse utfordringene bringer med seg. Arbeidskraft, ansatte, årsverk og verdiskaping blir veldig teknisk og kaldt. For det er mennesker vi snakker om. Mennesker som er bidragsytere, venner, naboer og kolleger – uansett om morsmålet er svensk, thai, tysk, spansk eller norsk. Dette perspektivet må vi bli flinkere til å bringe inn i vår myndighetskontakt, når vi utover høsten skal jobbe for å påvirke politikken når Svalbardmeldinga skal behandles og tas fra ord til handling. 

Vi må skape en forståelse for at norske interesser og den langsiktige forvaltningen av Svalbard best forsvares gjennom et levende og engasjert lokalsamfunn – med svalbardianere fra mange land som bidragsytere i et kompetent og lønnsomt privat næringsliv. Det er vårt felles ansvar å få dette budskapet tydelig frem.