Saken om voldsom jakt på isbjørn av isbjørnforskere på Svalbard, vitnet og rapportert av Joshua Holko, sjokkerte offentligheten, isbjørnguide-samfunnet, generelt - alle de som bryr seg om isbjørns velferd.
Svalbard er verdensomspennende kjent som et rike for isbjørner, hvor isbjørner er godt beskyttet av loven (som det stadig erklæres offisielt), og hvor folk som ønsker å oppleve Arktis kan komme for å se dette karismatiske symbolet på det.
Men er isbjørner virkelig beskyttet der? Den siste saken med ekstrem vold mot isbjørnen på øygruppen er langt fra en sjelden og uvanlig hendelse av den typen. Vold og trakassering av isbjørner er grunnlaget for den invasive forskningsmetodikken som har blitt brukt for å studere isbjørner i flere tiår. Ofre for denne behandlingen er mange titusener av bjørner over mer enn et halvt århundre.
Det er en veldig kraftig melding i Josh Holkos innlegg. Det er mye mer i denne saken enn bare et spørsmål om å anvende dobbeltstandard til forskerne for hva de enn gjør av skade på isbjørner på Svalbard. Vurder følgende:
Vitenskapen driver med sitt merke-gjenfangst pluss halsbånd-virksomhet, kontinuerlig setter isbjørner i fare ved det, for å «svare på spørsmålet om hvordan global oppvarming påvirker isbjørner», og for å vurdere statusen til bestanden. De bruker denne invasive og skadelige isbjørnmetodikken (mange tilfeller er allerede kjent, inkludert de mest ekstreme og kyniske - kan godt være et emne for en spesiell publikasjon, i tillegg til det som allerede er publisert i bøkene av Morten Jorgensen og Ole Liodden) siden 1970-tallet, men kan ikke svare på spørsmålet de gjør det for. Ikke overraskende - denne metodikken er ikke relevant for det.
Satellittsporing av isbjørner var viktig på 1970-tallet og kanskje i et par tiår til, fordi man på den tiden ikke visste hvor langt isbjørner beveget seg og om det kun var én verdenspopulasjon, eller mange geografiske underpopulasjoner. Men dette ble avklart lenge før nåtiden. Det trenger ikke å fortsette i det uendelige. Halsbånd skader isbjørner. Det forårsaker skade på nakkens isolasjon, forstyrrer bjørnen og forårsaker ofte alvorlige hudinfeksjoner, forstyrrer livssuksessen ved å bryte isbjørnens morfologiske tilpasninger til å leve i det barske marine arktiske miljøet - naturlig utvalg ville ikke støtte at bjørnen konstant bærer slike harde enheter på halsen. Dessuten er merk-gjenfangst-metodikken, der forskere uendelig jager isbjørner med helikoptre og bedøver dem (langt fra nøytral for dyrets helsetilstand), ikke relevant for å studere isbjørnpopulasjonsbiologi.
Opprinnelig ble denne metodikken designet av matematikere for tilfeller der «mus tilfeldig blander seg i en høyvogn». Isbjørner lever ikke som mus i en høyvogn. Som en amerikansk kollega en gang svarte på min påpeking av problemet - «vel, men dette brukes også for andre dyr, og vi har ikke noe bedre».
Ved å drive denne virksomheten bidrar disse forskerne til å drive isbjørner til utryddelse. Det de gjør er en økologisk forbrytelse, ingenting annet!
Med tanke på de juridiske aspektene ved denne hendelsen, og av denne invasive metodikken generelt, bør følgende kvalifikasjon anvendes:
Denne behandlingen ved invasiv metodikk, på grunn av dens faktiske påvirkning på dyr, i henhold til dyrevernslovgivning, bør tolkes som lovbrudd - forsettlig grusom behandling av dyr. Disse prosedyrene er kjente, og hvordan bjørner reagerer på dem har også blitt godt observert, dette er ikke en gjetning.
Jeg deltok i merke-gjenfangst-halsbånd-operasjoner med amerikanske kolleger fra Fish and Wildlife Service i 1991 på Wrangel-øya, og i 2009 i Alaska. For læring og trening. Og som etolog kunne jeg observere isbjørnens atferd mens de blir behandlet og hvordan de reagerer på det. For ikke å gjøre det for langt nå, må jeg si at det er en virkelig tortur for den bedøvede (og absolutt hjelpeløse i øyeblikket) isbjørnen. Spesielt når premolar-tannen fra underkjeven trekkes ut uten engang lokalbedøvelse. Da jeg spurte kollegaen hvorfor de ikke bruker bedøvelse, var svaret hans:
«Vel, vi gjør det som er godkjent av veterinærprotokollen, isbjørnen dør ikke av det». Selv en fullstendig bedøvet isbjørn reagerte på denne torturen med kramper. Med kramper reagerte isbjørnen også da jeg gikk tilbake til kroppen hans etter at utstyret allerede var flyttet til helikopteret. Det er virkelig en tortur for isbjørner, det disse forskerne gjør mot dem.
Med tanke på de juridiske aspektene ved denne hendelsen, og denne invasive metodikken generelt, bør følgende kvalifikasjon anvendes:
Når det gjelder beskyttelse av truede arter, bør denne behandlingen tolkes som en bevisst sterk negativ påvirkning på en truet og fullt beskyttet dyreart, som utføres i vitenskapens interesse - å motta tilskudd under dekke av falske formål (overvåking for bedre bevaring av arten). Jeg diskuterer ikke selve påvirkningen her, fordi det er mange aspekter ved det, inkludert stress og fysiologisk påvirkning av hunner med nyfødte unger akkurat når de er mest følsomme for forstyrrelser, kritisk trenger tid og styrke for å komme seg etter dvale og fødsel, og lett kan miste sine fortsatt svake små unger. Dette er et emne for spesiell skriving, og det vil bli gjort også, men ikke nå.
Denne trakasseringen av isbjørner i vitenskapens navn, som har pågått i flere tiår, må stoppes, endelig.
Ved å drive denne virksomheten bidrar disse forskerne til å drive isbjørner mot utryddelse. Det de gjør er en økologisk forbrytelse, intet annet!
Denne trakasseringen av dyr og brudd på humanitære og bevaringsprinsipper må stoppes. Beskyttelse av dyr mot grusomhet og beskyttelse av truede arter mot alle negative påvirkninger på dem, som reduserer deres individuelle og populasjons overlevelseskapasitet (bevisene er mange, men kontinuerlig avvist av de som er interessert i virksomheten forskere) bør gjøres reell og effektiv.
P.S. Da jeg delte mine kommentarer med mange av mine venner og kolleger, som jeg vet er mennesker med en sunn etisk holdning og som bryr seg om isbjørnenes velferd, var alle svarene positive til mine argumenter. Dette er en grunn til optimisme. Dette problemet krever bred offentlig bevissthet og politisk press. Spesielt fordi denne trakasseringen av isbjørner blir gjort på skattebetalernes penger og på penger donert av folk som er ivrige etter å støtte beskyttelse av isbjørner mot trakassering, grusom behandling og utryddelse, men når de blir feilinformert og donerer til WWF og PBI, blir ressursene deres brukt til nøyaktig motsatte formål. Folk bør være klar over det.
Det finnes en riktig måte å gå frem for isbjørnforskning - å bytte fra å trakassere isbjørner med invasiv metodikk til å studere prosesser i deres populasjoner gjennom kun ikke-invasive metoder. Moderne vitenskap gir muligheter og teknologi for dette. De som ikke vet hvordan de skal gjøre det - kontakt oss - de isbjørnforskerne som vet og har erfaring med det.
Norsk Polarinstitutt har fått forelagt innlegget, men ønsker ikke å kommentere det. Les hva de sier om Joshua Holkos kritikk her.
Violent polar bear chase in the name of science
The case of violent polar bear chase by polar bear scientists in Svalbard, witnessed and reported by Joshua Holko, shocked the public, the polar guides community, in general - all those who cares for polar bear wellbeing.
Svalbard is worldwide known as a polar bear Realm, where polar bears are well protected by law (as it is constantly declared officially), and where people keen to experience the Arctic can come to watch this charismatic symbol of it.
But are polar bears truly protected there? The last case of extreme violence on the polar bear on the archipelago is far not a rare and unusual event of that kind. Violence and harassment to polar bears is the base of the invasive research methodology applied for studying polar bears for decades. Victims of this treatment are many tens of thousands of bears over more than half of a Century.
There is a very powerful message in the Josh Holko's post. There is much more in this case than only an issue of applying double standard to the scientists for whatever harm they are doing to polar bears in Svalbard. Consider the following:
Science is doing its mark-recapture plus collaring business, continuously jeopardizing polar bears by that, to «answer question how Global Warming is affecting polar bears», and to assess the status of the population. They are using this invasive and harming polar bears methodology (many cases are already known, including most extreme and cynical ones) - can well be a subject for a special publication, in addition to what has been published already in the books by Morten Jorgensen and Ole Liodden) since 1970-s, but cannot answer the question for which they are doing that. No surprise - this methodology is not relevant for that.
Satellite tracking of polar bears was important in 1970-s and, perhaps for a couple of decades more, because it was not known at that time how far polar bears go and whether or not there is only one world population, or many geographical subpopulations. But that was made clear long before present. Does not need to be continued endlessly. Collaring is harming polar bears. It causes damage to neck insulation, causes disturbing the bear and often seriously damaging its skin infections, interferes with life success by breaking polar bear morphological adaptations to living in the harsh marine Arctic environment - natural selection would not support bear’s constantly carrying such hard devices on their necks. Moreover, the mark-recapture methodology, for which scientists are endlessly chasing polar bears by helicopters and sedating them (far not neutral for the animal’s health treatment) is not relevant for studying polar bear population biology. Originally this methodology had been designed by mathematicians for the case «mice randomly mixing up in a hayrack». Polar bears do not live like mice in a hayrack. As one American colleague once replied to my pointing at the problem - «well, but this is used for other animals as well, and we don’t have anything better».
By running this business these scientists are contributing to driving polar bears to extinction. What they are doing is an ecological crime, nothing else!
Considering legal aspects of this event, and of this invasive methodology in general, the following qualification should be applied:
This treatment by invasive methodology, due to its de facto made impact on animals, in terms of animal protection from cruelty legislation, should be interpreted as violation of law - intentional cruel treatment of animals. These Procedures are known, and how bears react to them has been well observed too, this is not a guess.
I participated in mark-recapture-collaring operations with American colleagues from Fish and Wildlife Service in 1991 on Wrangel island, and in 2009 in Alaska. For learning and training. And as an ethologist I could observe polar bear behavior while they are treated and how they respond to that. Not to make it too long now, I have to say that it is a real torture for the tranquilized (and absolutely helpless at the moment) polar bear. Particularly, when pre-molar tooth from lower jaw is extracted without even local anesthesia. When I asked the colleague why they are not using anesthesia, his answer was:
«well, we are doing what is approved by veterinarian protocol, polar bear does not die from that». Even fully sedated polar bear replied to this torture by convulsions. By convulsions the polar bear also replied to my test walking back to his body, after equipment was already moved to the helicopter. It is a torture to polar bears indeed, what these scientists are doing to them.
Considering legal aspects of this event, and of this invasive methodology in general, the following qualification should be applied:
In terms of protection of the endangered species, this treatment should be interpreted as intentional strong negative impact on endangered and fully protected in such status animal, which is being conducted in the interests of scientific business - receiving grants under cover of false purposes (monitoring for better conservation of the species). I’m not discussing here the impact itself, because there are many aspects in it, including stressing and physiologically impacting females with newly born cubs right in the time when they are most sensitive for disturbances, critically need time and strength to recover after hibernation and giving birth, and can most easily loose they still weak tiny cubs. This is a subject for special writing and that will be done too, but not now.
This harassment of polar bears to the name of science, which is being carried on already for decades, must be stopped, at last.
By running this business these scientists are contributing to driving polar bears to extinction. What they are doing is an ecological crime, nothing else!
This harassment of animals and violation of humanitarian and conservational principles must be stopped. Protection of animals from cruelty and protection of endangered species from all negative impacts on it, which reduce their individual and population survival capacity (evidences are numerous, but continuously declined by the interested in the business scientists) should be made real and effective.
P.S. When I shared my comments with many of my friends and colleagues, who I know are people with healthy ethical position and who does care for polar bear wellbeing, all responses were positive to my arguments. This is a reason for optimism. This issue requires a broad public awareness and political pressure. Particularly, because this harassment to polar bears is being done on taxpayers’ money and on money donated by people, who are keen to support protection of polar bears from harassment, cruel treatment and extermination, but when they are misinformed and donate to WWF and PBI, their resources are used for exactly opposite purposes. People should be aware of that.
There is a right way to go for polar bear science - to switch from harassing polar bears invasive methodology to studying processes in their populations through non-invasive methods only. Contemporary science does provide opportunities and technology for that. Who does not know how to do that - address us - those polar bear scientists who know and have experience in that.
The Norwegian Polar Institute has been presented with a submission, but does not wish to comment on it.
Here you can read their answers to Joshua Holcos criticism.
