Vi tok den litt for gitt, freden
Tor Ole Ree dro tilbake til Longyearbyen da han startet arbeidet med boka om årene på 1990-tallet.
Foto: Privat
(Jeg frykter å bli kastet i fengsel for å ha skrevet dette)
«Vi tok den litt for gitt, freden». I min nye bok «Glasnostår på Svalbard» beskriver jeg optimismen, fremtidstroen og åpenheten som også skylte inn over de kalde kyster. Det var et etterlengtet «tøvær», en ny frihet. Da et pomorfølge dukket opp i Longyearbyen i 1989 etter å ha krysset Barentshavet, var det grunn til å ta en vodka-skål.
Allerede to år tidligere hadde Sovjetunionens statsleder Mikhail Gorbatsjov snakket om et internasjonalt samarbeid i nord, en «arktisk fredssone». Snart 36 år senere er det meste snudd på hodet. I Russland foreslås det å døpe om Svalbard til Pomorøyene. Eksgeneral og TV-propaganist, parlamentsmedlem Andrej Gurulyov argumenterer endog for at Russland bør «ta Svalbard». President Donald Trump i USA truer på sin side med å ta Grønland; «The red, white and blueland».
Nå skal også Trump og Putin få en slutt på krigen i Ukraina. Jorden skal deles som en annen bløtkake. Om Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj får plass ved «festbordet» er uklart.
Vi som kjenner historien trekker paralleller til Hitler-Stalin-pakten fra 1939.
Hvem skal ha rollen som Neville Chamberlain og gjenta «fred for vår tid»? Forsvarsministeren i USA, Pete Hegseth, var nylig på sikkerhetskonferansen i München. Der spilte han ut kortene. Du all verden som de må glise bak Kremls murer i disse dager.
Nå er det bare å gi bort og ta land. La Putin få hva han ønsker, så blir han snill de neste hundre år. Russland med sine nesten 6.000 atomstridshoder vil diktere sikkerhetsgarantier for seg. Ukraina kan bare bukke og takke, og vente på neste krigsaggresjon. Glemt er Budapest-momorandumet, avtalen fra 1994 hvor Russland, Storbritannia og USA forpliktet seg til å respektere Ukrainasuavhengighet, suverenitet og eksisterende grenser.
Det er helt utrolig at Vesten ikke skal lære. Da Krym ble okkupert av Russland i 2014, tok det ikke lang tid med sanksjoner før det hele nærmest var glemt. De eneste som ikke sov i timen var De baltiske statene. I andre europeiske land har det derimot vært tut og kjør med Angela Merkel bak rattet. Gass på. Alt ville bli bra etter at Russland fikk Krym.
Det har ikke manglet på advarsler. Boris Nemtsov, som kunne blitt Russlands president, arrangerte i 2014 en fredsmarsj i Moskva. Fra talerstolen sa Nemtsov at bare en psykisk syk person kunne starte en krig med broderfolket. Et år senere ble Nemtsov skutt nær Kreml-murene. Nemtsov forutså hva som ville komme: Putin ville få «en fiende i form av Ukraina», sa han. «Russland vil få en flom av likposer som blir fraktet hjem til familiene til soldater som blirkastet i kamp».
Han fikk rett. Ukrainerne har kjempet innbitt for sitt land og sin eksistens. Etter 24. februar 2022 satt små barn i bomberom i Kyiv. Vi fikk se ødelagte blokker og byer i ruiner. Bucha og Mariupol. Likvideringer og massegraver. Meldinger om enkeltmenneskers død. Skuespiller Oksana Shvets ble drept under et rakettangrep mot Kyiv. Boris Romanchenko overlevde konsentrasjonsleirene under annen verdenskrig. Han ble drept av russiske luftangrep i Kharkiv. Dirigenten Yuri Kerpatenko i Kherson ble drept av russerne i sitt eget hjem.
Den prisbelønte ballettdanseren Oleksandr Sjapoval stilte opp i kampen for sitt land. Han ble drept i kamp nær Mayorsk i Donetsk. «Ingen av oss er født til krig, men vi forsvarer vår frihet», skrev menneskrettighetsaktivistet Oleksandra Matvijtsjuk på Twitter.
Til tross for all innsats med død og lemlestelse, har ikke alt gått helt etter planen for Putin. Kyiv skulle tas på tre dager. Men belønningen er nå nær; en saftig bit av Ukraina. Årets feiring av Den store fedrelandskrigen 9. mai kan bli den beste i Putins liv. Han kan stå fram å si at Russland igjen stod imot nazistene i Ukraina - og det onde, liberale, råtne Europa. En forsmak kommer 23. februar. Russland har ikke en farsdag, de har «Forsvarere av fedrelandets dag».
Jeg var årlig i Russland fra 1991 fram til 2020. Jeg har sett et annet Russland enn det som skrives om her. Nå er det ikke aktuelt å dra til Putinland. Til det er det sluppet løs for mye galskap og destruktive krefter. Jeg frykter å bli kastet i fengsel for å ha skrevet dette, i et fritt land.
Om Russland noen gang finner tilbake til en sivilisert samfunnsutvikling, der det erkjennes at angrepskrigen mot Ukraina var en historisk forbrytelse, kan jeg ikke se komme i uoverskuelig tid. Fra andre siden av Atlanteren kommer det heller ingen drahjelp for en slik utvikling. Nå må jeg først stålsette meg for å se Putin stråle tilfreds om kapp med Trump.
Innlegget var først publisert i Trønder-Avisa.