DEBATT

– Vi befinner oss på mange måter i et veikryss, der ingen av retningene føles riktig

Tiril Hermansen forteller om hvordan det er å være ung i Longyearbyen fra scenen på Huset. Bak står Tine Aasland som er medforfatter på teksten, og Filip Lindberg.
Publisert Sist oppdatert

Bakgrunn:

Videregåendeelever i faget politikk og menneskerettigheter holdt innlegg under Sparebankforeningens konferanse Svalbard 2025 forrige uke. Svalbardposten får trykke innleggene.

Den 22. februar 2022 invaderte Russland Ukraina og det ble krig i Europa. Da bestemte fastlands-Norge at de ikke lengre skulle kjøpe inn varer fra Russland, og kuttet samarbeidene de tidligere har hatt med dem. 

Dette strammet også inn tøylene for lokalbefolkningen her på Svalbard. Vi er vokst opp med et godt forhold mellom befolkningene i Barentsburg og Longyearbyen. Vi er vant til å kunne kjøre skuterturer mellom de to byene og vi har hatt ett tett samarbeid på lokale arrangementer. Etter krigen startet har vi lagt merke til at forholdet mellom oss har blitt snudd på hodet. 

Det er ikke lengre sosialt akseptabelt å «ta en helgetur til Barentsburg», og da Barentsburg kom til Longyearbyen i fjor for å feire 17. mai med oss som har vært en tradisjon i flere år, ble det ramaskrik blant de voksne på Facebook.

Samtidig opplever vi at russiske turoperatører kommer til Longyearbyen for å ta med turister på tur og at de har et russisk turistsenter plassert her i byen er mer sosial akseptert. Til tross for at vi blir sosialt dømt for å dra til Barentsburg på tur og eventuelt legge igjen penger der. Burde ikke «reglene» gå begge veier?

Ungdommene var godt forberedt.

Før så flere på Barentsburg som noe eget, altså en egen by på Svalbard som vi dro til for å oppleve en ny kultur. I dag opplever vi at Barentsburg i stor grad blir sett på som en direkte del av Russland. Vi vet at pengene vi legger igjen på turistattraksjoner i både Barentsburg og Pyramiden, går direkte til staten Russland og kan brukes på krigføringen i Ukraina. Dette stiller oss i en posisjon der vi må navigere det samarbeidet vi kjenner på nytt. Vi må forandre holdningene våre fra at samarbeidet vi har hatt er positivt, til at det nå oppleves som sosialt uakseptabelt og negativt å assosieres med de russiske byene.

At samarbeidet mellom Barentsburg og Longyearbyen har forandret seg vises også i lokalsamfunnet i Longyearbyen. På Longyearbyen skole går det både russiske og ukrainske elever. Disse elevene er elever vi kjenner og er glad i, elever vi ser på som medmennesker. Når forholdet mellom Norge og Russland er i spenn, påvirker det vår flerkulturelle by, der mennesker fra hele verden bor tett i tett.

Det har blitt vanskelig for oss å manøvrere hvordan vi skal forholde oss til forandringene mellom Russland og Norge, etter at vi har vært vant til et så tett og fint samarbeid. Vi er vant med å akseptere alle uansett bakgrunn, så hva gjør vi når det blir sett på som sosialt uakseptabelt å assosieres med Russland? 

Vi forholder oss til ekte mennesker som blir påvirket av krigen, vi må ta hensyn til ukrainere og russere, samtidig som vi må omjustere et tidligere forhold og ikke minst ivareta de norske holdningene til Russland.

Vi befinner oss på mange måter i et veikryss, der ingen av retningene føles riktig.

Tiril Hermansen.

 Svalbard har som de fleste andre samfunn både gode og vonde sider, her lever vi på både godt og vondt. For oss er det viktig å understreke at vi kjenner øya. Vi vet hva som trengs, og vi legger merke til forskjellene mellom vårt samfunn, og fastlandet.

Svalbard er en øygruppe som skiller seg ut, dette medfører både ulike, men også flere behov. Vi er et annerledes samfunn med andre behov, og nettopp da er det nødvendig å bli hørt.

Longyearbyen skal være et godt sted å bo for alle som flytter hit, men også for dem som allerede bor her. Derfor er det viktig å anerkjenne likheter, men også ulikheter. Det handler ikke kun om klima og infrastruktur, men også om de diverse bakgrunnene og erfaringene som folket har.

Selv om vi er en del av Norge, skiller vi oss likevel ut på mange forskjellige måter. For å kunne utvikle et godt samfunn, er man nødt til å fokusere på de unike forholdene her på Svalbard.

Derfor er det viktig å vise interesse, snakk med de som kjenner øya best og ta beslutninger som vil styrke det faktiske Longyearbyen. For Longyearbyen er vårt hjem, med vår hverdag og ikke minst plassen vi ønsker det beste for.

Innlegget er skrevet med hjelp fra medelever i Politikk og menneskerettigheter-klassen.

Powered by Labrador CMS