«Brennpunkt Svalbard»

Svalbard må være det nærmeste vi kommer det republikanske partiets idealsamfunn: Skatteprosenten bikker knapt tosifret, våpen er ikke bare tillatt, men obligatorisk, og øygruppen styres av en udemokratisk guvernør.

«Sysselmesteren», som guvernøren kalles på norsk, er kongens sendebud. Driver du dank, røyker hasj eller ter deg generelt dårlig, har sysselmesteren myndighet til å sette deg på første fly sørover. I Longyearbyen finnes ikke noe sosialkontor, for å si det sånn.

Jeg lander en iskald dag i oktober. Siden det er første gang, griper jeg etter kjente referanser. Historisk har det gått en «pipeline» av politimestere fra Sør-Varanger politidistrikt til sysselmannsembetet på Svalbard.

I Kirkenes har jeg bodd, og Longyearbyen fremstår som fetteren – fri, macho og litt tørstere, kanskje. Et grandiost, permafryst landskap av fjorder og snødekte fjell badet i fiolett lys avtegner seg mot silhuettene fra gruvene, lyst opp av en sol som er i ferd med å forsvinne før mørketiden.

Ingen steder i Norge og knapt noe sted i den vestlige verden, er forholdet til russere like nært som i Øst-Finnmark og på Svalbard. Det som i Oslo, eller London og Paris, vil være utilbørlig fraternisering, er dagligdags disse stedene.

Forholdene er små, alle kjenner alle. I det ene øyeblikket står jeg og drikker billig sprit med sysselmester Lars Fause, en røslig og omgjengelig forhenværende statsadvokat i Troms og Finnmark. I det neste øyeblikket sitter jeg i baksetet på en bil med den russiske gruvedirektøren Ildar Neverov. Vi spionforfattere må vel ha lov til å omgå sanksjonene?

Etter at Neverov tiltrådte som sjef for gruveselskapet Trust Arktikugol i Barentsburg, har det stått kritiske artikler om ham i norsk presse. Ifølge Dagbladet driver han «oppsøkende virksomhet» i Longyearbyen.

Hvorfor skulle en ambisiøs ung mann fra miljøet rundt Russlands geografiske selskap – han dukker opp på bilder med kjente russiske nasjonalister og ishavsimperialister som Dmitrij Rogozin og Artur Chilingarov – bruke tiden i en gudsforlatt statssubsidiert kullgruve?

Det får du selvsagt ikke noe klart svar på, for Neverov har den rå sjarmerende gatesmartheten man så ofte møter i Øst-Europa.

Når Russland har sendt en slik type nordover, er det naturligvis av en grunn. I en situasjon av klimaendringer og geopolitisk spenning er Svalbard et stadig viktigere sted for Russland. Det bekreftes åpent av PST.

7. januar i år, før kritisk infrastruktur ble mainstream i offentligheten, døde den ene av de to fiberoptiske kablene som forbinder Svalbard med fastlandet. Mistanken gikk raskt i retning russiske trålere.

Data fra dem som overvåker sjøtrafikken i området viser at den russiske tråleren Melkart-5 har krysset kablene over hundre ganger i perioden da kablene forsvant. Saken ble henlagt, dagens lovverk er utilstrekkelig, har sysselmester Fause uttalt.

Det skorter ikke på hybride trusler og scenarioer av denne typen på demilitariserte Svalbard. Men det kan likevel hende at den største langsiktige trusselen mot Norges suverenitet på øyriket er å finne et helt annet sted, i den såkalte Svalbardtraktaten av 1920?

Dette kan virke rart, all den tid traktatens artikkel 1 som kjent slår fast «Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergen-øgruppen».

Suvereniteten er definitivt vår. Men så blir det vanskeligere. Er Svalbard norsk? Ja, i en viss forstand er det jo det attraktive arktiske familiesamfunnet som politikerne foreskriver – med norsk skole, idrettshaller og kulturliv.

Samtidig har alle borgere fra land som har tilsluttet seg traktaten samme rett til å bo, jobbe eller drive forskning og bergverk mm på øygruppen. Og tallet er voksende: Snaut førti prosent av befolkningen i Longyearbyen er utenlandske statsborgere, ifølge SSB-tall fra 2020.

Svalbardtraktens artikkel 2 gir Norge retten til å sikre «bevarelsen» av dyre- og plantelivet der. Miljøspørsmål var naturlig nok mindre fremtredende for hundre år siden enn i dag, og med årene har dette vokst til å bli en omfattende miljølov, fra 2001.

Dette kan nok høres tilforlatelig ut, men kan i virkeligheten åpne en Pandoras eske av vår tids dypeste og mest uforsonlige konfliktlinjer. Russerne mener at Norge bruker miljøkortet for å hindre dem å utøve sine trataktfestete rettigheter.

For hvilke hensyn veier tyngst? Retten til å erverve seg kull og andre mineraler som bergverksordningen garanterer, eller den norske miljølovgivningen?

På et bakeri i Longyearbyen sitter «Røde» Robert Hermansen, omgitt av stigere og andre hardbarkede gruvefolk. Nå er han godt over 80 år, men har fremdeles auraen til en vikingkonge og nevekraften til en mann halvparten så gammel.

Han er en nasjonal strateg. Ved siden av geologen Adolf Hoel (1879–1964) og skipsrederen Hilmar Reksten (1897–1980) er det få som har satt like sterke spor etter seg her. Som styreformann og senere direktør tok han kullkompaniet Store Norske fra statssubsidier til milliardoverskudd. Det blir feil å kalle Store Norske en «hjørnesteinsbedrift», det var noe mye mer. Fram til staten kjøpte aksjene der i 1976, var selskapet Longyearbyen. Veier, hus, bespisning: Alt tilhørte Store Norske.

At Hermansen senere ble dømt til ubetinget fengsel for korrupsjon, har ikke lagt noen demper på hans popularitet på øya, i kjent nordnorsk stil beskrevet som en blanding av Jesus og Mick Jagger. Arbeiderne elsket Røde Robert. I baren troner en byste av ham, og gruvearbeidere spanderer øl. Noen av dem er så unge at de gikk i bleier da han ledet Store Norske. Jeg hadde trodd jeg kom til å møte et kobbel internasjonale klimaforskere her oppe. I stedet sitter jeg med vassekte «coal miners» som har gått av skift!

For en søring som meg virker dette merkelig. På Twitter er kulldrift, eller var før Europas kommende Fimbulvinter, omtrent like populært som gonoré. Spør du en kraftsosialist som Robert Hermansen, er bergverksordningen selve forutsetningen, ikke bare for Store Norske, men for hele den norske suverenitetshevdelsen på øygruppen.

Norske myndigheter har lenge varslet at de skal slutte med gruvedrift, skjønt energikrisen i Europa fikk dem til å gi en midlertidig forlengelse til 2025. Og hva da?

Rett nordøst for Longyearbyen, rundt det majestetiske Operafjellet, ligger eiendommen Austre Adventfjord. En eim av gamle penger hviler over stedet, som tradisjonelt var eid av det rike Bergensdynastiet Horn, som igjen er giftet inn i familien Kjøde, en av Store Norskes tradisjonelle aksjeinnehavere og gammel Svalbard-adel.

Etter lang tautrekking med både russiske og kinesiske interessenter, kjøpte den norske stat opp eiendommen i 2017. Bak salget sto investoren Arnstein Skaare, som jeg treffer i Longyearbyen. Han er et vandrende leksikon med fotografisk hukommelse – han oppgir konsekvent fødselsdato på mennesker han omtaler – og mener norske myndigheter «sover på vakt.»

Saken er nemlig at retten til gruvedrift på Svalbard reguleres etter såkalte utmål, store «parseller» på 10 ganger 10 kvadratkilometer fordelt utover de delene av territoriet som ikke er vernet.

Hva angår Austre Adventfjord så har norske stat kjøpt eiendommen, men utmålene som gir rett til gruvedrift er fremdeles til salgs. Interessentene er fremdeles flere, sier han, men han vil helst selge til Norge.

For Skaare, som har alliert seg med tung juridisk kompetanse og ligger i polemikk med UDs rettsavdeling om tolkning av traktaten, er poenget like enkelt som dystert: Om ikke Norge fyller utmålene med gruvedrift, vil andre nasjoner etter hvert gjøre det. Og hvis de gjør det, har de ifølge bergverksordningen rett til å bygge infrastruktur som veier og havner.

Russland, selvsagt, men også stater som Kina. Og hvorfor er Tyrkia plutselig blitt så opptatt av å signere traktaten?

Jo da, Norge vil selvsagt bruke Svalbardmiljøloven til å hindre at andre land starter gruvedrift. Men selv om det kan virke åpenbart for mange at miljø- og klimahensyn bør ha forrang, er det langt fra sikkert at en jurist i en internasjonal domstol vil komme til samme konklusjon.

I geopolitiske spørsmål er det en fordel å ta utgangspunkt i hvordan verden er, ikke hvordan man vil at den skal være. Tradisjonelt har EU og Russland dessuten stått sammen mot Norge i synet på fiskevernsonen her oppe, det samme kan skje her.

Den norske ishavsimperialismen var en avgjørende del av det nasjonale prosjektet før og etter unionsoppløsningen. Svalbard var juvelen i den kronen, og ble lenge klokt forvaltet med en blanding av bergverk, naturvern og lavspenningstaktikk overfor Russland.

Men har vi blitt for arrogante – i synet på at våre lesninger av traktaten er de rette – og for naive all den tid vi tror at stormaktene for evig vil akseptere en framfusen småstat?

Å miste suverenitet over et geografisk område er noe av det verste en stat kan oppleve.

Denne kronikken stod første gang på trykk i VG lørdag. Gjengis i Svalbardposten med tillatelse fra forfatteren.