I år er det 100 år siden
Svalbardtraktaten trådte i kraft. Mye har skjedd siden det norske flagget ble
heist på Skjæringa i Longyearbyen 14. august 1925. Er en vesentlig del av
fortellingen om Svalbard i ferd med å forsvinne i formidlingen av øygruppens
historie?
For en generasjon siden var det vanlig
å forklare hvorfor Spitsbergen fikk navnet Svalbard. Med stolthet viste vi til de islandske annaler
fra 1194. (Dette var skrifter med årlige historiske opptegnelser i kronologisk
rekkefølge). Tekstfrasen «Svalbardi funnin» var altså en nyhet den gangen den
ble skrevet.
«Sval» «bardi» - kalde kyster. Ja, vi refererte også til den islandske Landnámabók.
Her fortelles at «det er fire døgers seilas fra Langanes nord på Island til
Svalbard, nord i Havsbotn» (… frá Lánganesi á norðanverðu
Íslandi IV norðr til Svalbarða í Hafsbotn).
Jeg gjorde det, henviste til disse
korte, men ikke desto mindre historiske nedtegnelser. Adressaten var guide på en
båt sommeren 2023. Den ellers så hyggelige, fremmedspråklige guiden ble
kranglete da jeg kom med den norske tradisjonsfortellingen. Han hadde tilnærmet
ingen kunnskap om dette i sin gjennomgang av Svalbards historie, som altså
ble formidlet til passasjerene ute på Isfjorden.
På slutten
av sitt foredrag dro han derimot fram kartet Cantino planisphere fra 1502. Det
portugisiske verdenskartet skal i sin tid ha blitt smuglet til Italia. Det er
jo spennende, portugisere som har laget et kart med øygruppen i nord, 94 år før Willem Barents kom med sin
ekspedisjon på vei til Nordøstpassasjen.
Men jeg syntes det manglet en
vesentlig brikke i fortellingen om Svalbard.
«Har du hørt om Helge Ingstad? spurte
jeg etter foredraget. Nei, det hadde han ikke. Boken «Landet
med de kalde kyster» var ukjent. Da jeg så
viste til de norrøne selingsbeskrivelsene, fnøs
han ettertrykkelig. Han hadde selv seilt fra Island til Svalbard, og jeg fikk følgelig
mitt pass påskrevet.
Historien gjentok seg i fjor, men da
holdt jeg klokelig kjeft. På et cruise opp og ned nordvestkysten av Svalbard,
fikk vi veldig god informasjon om historie, geografi, kulturminner,
klimaendringer, ja det meste. Men grunnfortellingen om navnet Svalbard ble ikke
nevnt. Vi fikk derimot flere ganger høre om Barents som i 1596 kom til
Svalbard. All ære til hollenderne.
«Ja, ja», tenkte jeg. Så lenge vi ikke
har funnet et vikingsverd i jorda på Svalbard, må vi vel kaste vrak på vår egen
tradisjonsfortelling.
Noe har skjedd siden 1995. Da ble
historien fra 1194 løftet fram av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland
på Akershus slutt. Anledningen var at Svalbardtraktaten ble inngått 9. februar
1920, 75 år tidligere. Dette ble markert med en storslått
markering med gjester fra inn- og utland. Det var en stolt statsminister som
fortalte at øygruppen fikk navnet Svalbard da traktaten trådte i kraft 14.
august 1925.
Faghistorikere sukker kanskje over at
fortellingen fra 1194 gjentas her. Det trengs håndfaste bevis; en pilspiss, en
steinrøys, redskaper, runer eller ukjent arkivmateriale.
Selv om jeg ikke har spisskompetanse
eller noe nytt å slå i bordet med, spør jeg: – Hvorfor i all verden skal «vår
fortelling» nærmest forties? Vi lever i en tid der det geopolitiske kartet i
Arktis er i spill med både USA og Russland som uforutsigbare aktører. Russland
ser gjerne at navnet Spitsbergen tas i bruk, det har endog kommet forslag om
Pomorøyene. Selve suvereniteten kan igjen bli utfordret.
Det er forunderlig tafatt å skulle
slippe tanken og fortellingen om at landnåmfolk kunne havne i «Hafsbotn» i
1194. Allerede rundt 870 bosatte Ingolf Arnarsson seg sør for dagens Reykjavik.
Omkring 985 reiste Eirik Raude fra Island til Grønland. Øya ble kolonisert,
Raude tok med seg mange skip med nybyggere fra Island. Det norrøne folk krysset
hav og sjø, innimellom rak de langt av lei på grunn av storm. Stundom forsvant
båter.
Da meddelelsen om «Svalbardi fundin» ble nedskrevet et par århundre etter
Eirik Raudes tid, var det ingen nyhet at Grønland eksisterte.
Hvorfor skulle da gammel nytt om Grønland
bli nedtegnet i oversikten over «hendelser og nyheter» for året 1194? «Svalbardi
fundin» var altså så viktig at det måtte tas med. Andre nyheter dette året
var at kong Sverre lot seg salve og krone til Norges konge. Det var de store
hendelser som ble nedskrevet i annalene.
Så kan det være grunn til å spørre
hvorfor oppdagelsen ikke ble fulgt opp. Det kan det være flere grunner til. Jeg
vil anta det til sjuende og sist var mer å hente i nærmere egner. Og sagaøya
hadde sine stridigheter. Det var nok å bruke kreftene på.
«Det er umulig å seile til Svalbard på
fire døgn», vil det videre argumenteres mot den norrøne fortellingen. For egen
del reflekterer jeg gjerne over hva Gunnar Isachsen skrev om den mulige
oppdagelsen av Svalbard. Han delte sine tanker om dette i Det Norske
Geografiske Selskaps Årbok for 1906 - 07, (publisert på nytt av Vågemot
miniforlag). Isachsen skriver at nordmenn i vikingtiden fullstendig behersket
sjøen. Ved slutten av det 13. århundre strakte det norske riket seg fra Gøtaelven
til Kandalaksja i Kvitsjøen i Russland. De hadde oppdaget Labrador (Helluland)
og New Foundland (Markland) og Vinland.
Kaptein Gunnar Isachsen var riktignok
en av aktørene som ønsket at Svalbard skulle bli norsk. Men er det utenkelig at
et skip med «god bør», eller om det ble tatt av storm, havnet i «Hafsbotn» nordøst
av Island?
«Blev uveiret stående i flere dage, kunde det således bære ganske langt undaf», skriver Isachsen. Han argumenterer
videre rundt at en seilas fra Langanes på Island til Spitsbergen på fire døgn
vil kreve en gjennomsnittfart nær 9 knop. Dette er høy fart, bemerker han, men
viser til kopien av Gokstadskipet som i 1893 seilte til Amerika. Skipet gikk
ofte i 10 og 11 knops fart.
Jeg tror ikke Isachsen farer med bare
propaganda og tøv. Og uansett, selve historien om bakgrunnen for navnet
Svalbard må kunne fortelles uten å bli føyset vekk eller latterliggjort.
Fortellingen er i seg selv en viktig del av historien på Svalbard.
