På tide å prate om Svalbard

Denne kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv.

Stortingsmeldinger om Svalbard kommer med jevne mellomrom. Den seneste, fremlagt av justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl i Longyearbyen 31. mai, er skrevet i en ny sikkerhetspolitisk kontekst.

Våre nordområder er sentrale i forholdet mellom Nato og Russland. Svalbard tiltrekker seg oppmerksomhet fra land langt fra Polarsirkelen. India har en Arktis-strategi. Nord-Korea og Tyrkia har signert Svalbardtraktaten.

Svalbard er kronjuvelen for Norge i nord. Det er øygruppen som gjør oss til en polar stormakt med tilgang til Polhavet.

«Vi vil styrke nasjonal kontroll og bygge opp under norsk tilstedeværelse», sa Mehl da hun la frem den nye Svalbardmeldingen. Det som ikke er godt forklart, er hvilke bekymringer statsråden har som gjør at behovet for nasjonal kontroll har økt. Dette er ikke tilfeldig.

Som en studie publisert nylig viser, finnes det en rekke misforståelser når det gjelder Svalbard og sikkerhets- og geopolitikk. Disse inkluderer hvilke lover og regler som gjelder på Svalbard, og øygruppens status mer generelt: Noen beskriver Svalbard som et «allemannseie» mellom land.

Flere forskere, også vestlige, trekker i tvil norsk suverenitet, eller beskriver denne som omstridt.

Dette er feil. Norsk suverenitet er ikke omstridt. Svalbard er norsk. Det er norske lover og regler som gjelder på øygruppen.

Selv ikke et uforutsigbart og militaristisk Russland hevder noe annet. Natos sikkerhetsgarantier gjelder også på Svalbard.

Disse faktaene til tross: Det er fortsatt noen geopolitiske utfordringer knyttet til øygruppen. Og disse er blitt viktigere i den sikkerhetspolitiske situasjonen Norge befinner seg i.

I første omgang handler det om frykt for at Russland skal skape problemer for Norge. Russland er blitt mer selvhevdende og nasjonalistisk, også på Svalbard.

Eksempler på dette er parader i Barentsburg og Pyramiden, oppføringen av et kors i verneområdet utenfor Pyramiden, og vidløftige planer om et nytt forskningssenter sammen med blant annet Kina.

I tillegg kommer det jevnlige drypp fra Moskva med uttalelser om at russiske rettigheter på Svalbard må respekteres, eller at Norge bryter Svalbardtraktaten. Svalbard er blitt en arena hvor Russland kan drive med symbolpolitikk mot Vesten.

Selv om norsk suverenitet over Svalbard ikke er omstridt, er det en pågående tvist om Svalbardtraktatens prinsipper også skal gjelde til havs. Dette er det de famøse snøkrabbe- og torskekvotesakene har handlet om. Her er det EU-land som er problemet for Norge.

Russland er også en aktør i dette spillet. Russland hevder at Norge ikke har rett til å opprette noen sone rundt Svalbard. I praksis godtar de inspeksjon og bøtelegging av russiske trålere rundt Svalbard, men flere tilfeller de siste tiårene viser hvordan hendelser med russiske trålere kan eskalere.

Spørsmålstegn blir også i økende grad satt om aktiviteten til både russiske fiskefartøy og forskningsskip i norske farvann. En ødelagt fiberoptisk kabel rett før invasjonen av Ukraina i 2022 viser sårbarheten til vår infrastruktur til havs.

Andre lands forskere, politikere og journalister prater om Svalbard. Bare den siste måneden har journalister og filmskapere fra Australia, Frankrike, India og Sverige tatt turen nordover for å lage reportasjer om geopolitikk. Likeså med forskere. Antall fagartikler om sikkerhetspolitikk og Svalbard øker.

I tillegg følger andre med i kulissene. Frykt for Kina er en tvilsom grunn til at den norske stat skal kjøpe den siste, private eiendommen på Svalbard, men Kina er åpenbart interessert i utviklingen på øygruppen.

Den norske strategien er å sitte stille i båten. Bekymringen er at jo mer Norge prater om Svalbard med andre land, desto flere misforståelser finner sted.

Ting kan dessverre tyde på at det motsatte skjer. Interessen er der allerede. Jo mindre tydelig og åpen Norge er om Svalbard-problematikk, desto flere misforståelser og konspirasjonsteorier får grobunn, selv blant nære allierte.

Andre land, som Russland, har en interesse av at Svalbard-spørsmål oppfattes som uavklarte.

Den nye Svalbardmeldingen er tydelig på hvordan nasjonal kontroll skal styrkes på øygruppen. Den mangler derimot åpenhet overfor det norske folk om hvorfor disse tiltakene er nødvendige.

Regjeringen må være tydelig om hva de reelle utfordringene på Svalbard består av. Det vil motvirke et økende antall feilslutninger når det gjelder geopolitikk og Svalbard.