Vår manns farvel til korona-sveisen

Det er en tid for alt og min tid for hår er over. Det har den vært lenge og jeg har et usentimentalt forhold til det. Det er millimetersveis som gjelder; etterveksten er virkelig ikke noe å spare på. Med ca. tre ukers intervall trenger skallen en omgang.
Hvis ikke, ser jeg ut som ei løvetann som er i ferd med å frø seg.

Denne hårpleien er en jobb for fagfolk. Det har kona funnet ut. Det var etter at jeg i et anfall av selvgåenhet kjøpte billig hårfreser og lot fjonene få en omgang. Jeg syntes det gikk riktig greit.

Senere har jeg fått høre at menn lo, kvinner skrek og barn brast i gråt av mitt selvfriserte åsyn. Det skal ha vært ujevnt og med tilløp til striper og gjenglemte tufser både her og der, særlig bak. Kona ble varslet, hun varslet frisøren og jeg fikk faglært hjelp på flekken. Og beskjed om å kaste klippemaskinen.

Til mitt forsvar har jeg aldri hatt øyne i bakhodet. Det skulle ha tatt seg ut.

Jeg kom til Svalbard 1. mars. Klar for eventyr, men også med erfaring nok til å være pragmatisk. Jobb er fortsatt arbeid og friluftsliv kommer ikke av seg selv. Men bare synet av omgivelsene er verdt livsendringen.

Siden ble arbeidsdagene, som ellers i verden, mer annerledes enn noen kunne vite. Det har vært spennende dager på jobb, utrolige opplevelser i friluft. Og ett besøk hos frisøren. Ett. Det var før 12. mars. Da de måtte korona-stenge. Halvannet måned senere kunne de ta saksene fatt igjen. Da var det kø.

Ytterligere to uker med lurvehode har tæret på selvbildet. Klok av skade har jeg ikke gjenopptatt selvklippingens tvilsomme kunst. Det har blitt å beholde lua på innendørs, de gangene det har vært viktig å se presentabel ut.

Så endelig. Til kostnaden av en raus lunsj; Tjafsene ble maskinert bort, jeg ble vasket og massert. Resultatet ser både yngre og lettere ut. Innbiller jeg meg.

Jenter har det lettere. De har hyllemetere med remedier å ta av for å maskere korona-sveisen. Det børstes, skummes og sprayes. Så både selfien og selvbildet ser så noenlunde ut. Det er annerledes for oss mannlige bustehuer. Ikke har vi peiling på styling, som regel har vi ikke kjøpt dertil egnede produkter heller.

Nei, i korona-klokskapens navn, jeg bare nevner det: Frisører vokser ikke på trær, heller ikke i Longyearbyen, de har mye å gjøre for tiden. Du kan bli gående med gubbebust lenger enn du liker.

Det er ikke særlig sveisent.