Tommy vil verve nye gruvearbeidere på skolen

– Vet dere hvor jeg jobber? spør han fra scenen i «hålen» på skolen.

– I Gruve 7 ... eller Gruve 3, svarer en opplyst jente.

– Jeg jobber i Gruve 7, men det er sant at det også er noen som jobber i Gruve 3.

– Vet dere hva vi gjør i Gruve 7?

– Henter ut kull, svarer barna i kor.

Annerledes skoletime

Denne fredagen er det første- og andreklassingene sin tur til å få besøk av gruvebusen. Det er ikke bare de små som sperrer opp øynene når han kommer gående inn i skolebygget i full gruvebekledning.

– Har du gått deg vill? er det en voksen mann som spør.

– Gruva er den veien, legger han til med et nikk og et smil.

Tommy Albrigtsen har bodd i Longyearbyen siden 2007 og jobbet i Store Norske siden 2011. Beltevakten i Gruve 7 bruker deler av fridagen på å lære elevene om gruvedriften.

Han forteller om livet i gruva, og forklarer hensikten med alt utstyret han har på seg.

– Hvorfor har jeg hjelm på meg i gruva? spør Albrigtsen.

– Fordi det kan falle steiner ned i hodet ditt, svarer en av elevene.

Mye utstyr

Tommy forklarer hvorfor han har en maske, og informerer barna om at hodelykta må lades daglig, akkurat som en mobiltelefon.

Årlig tar han også med seg barn inn i gruva for å vise dem hvordan det ser ut der. Gruve 7 har en lang tradisjon med å la barna som går siste året i barnehagen få besøke gruva om våren.

– Har dere vært med meg inn i gruva?

– Ja! svarer barna.

– Var dere redde?

– Litt ...

– Da jeg begynte å jobbe i gruva var jeg også redd den første dagen. Den andre og tredje dagen også. Men det er ikke farlig å jobbe i gruva. Det er bare skummelt fordi det er mørkt der, sier Albrigtsen.

Han forteller barna at han har på seg hørselvern når han jobber fordi det er mange høye lyder i gruva. Det gjør det vanskelig å høre hva som blir sagt.

– Derfor gjør jeg sånn når jeg mener «ja», sier Tommy og nikker med hodet, slik at lyset fra hodelykta først lyser ned i ansiktet på barna og deretter peker opp i taket.

– Når jeg mener «nei», gjør jeg sånn, sier han og beveger hodet sidelengs frem og tilbake.

Kulltrollet Kulle

Han har med seg en bøtte med kull til hver klasse, og avslutter seansen med å fortelle et eventyr om kulltrollet Kulle.

Det har Albrigtsen gjort i mange år. Han tilpasser eventyret hver gang, for å skrive elevene og lærerne inn i historien. Barna følger spent med.

– Jeg har sett en nisse i gruva. Julenissen! sier en av guttene når Albrigtsen avslutter eventyret.

– Har du det? Den nissen gleder jeg meg til å møte, svarer gruvearbeideren.

Barna ser ut til å trives med besøket, og vikarlærer Merethe Stiberg legger ikke skjul på at det er spesielt å få besøk av en gruvearbeider på skolen.

– Det er veldig koselig at han tar seg tid til dette. Gruvedriften er en viktig del av Svalbards historie, sier Stiberg.

Har en drøm

Nettopp dét er årsaken til at Albrigtsen ønsker å fortelle barna om gruvedriften.

– Vi er på tampen av gruvedriften på Svalbard, men det er viktig at historien ikke går tapt. Det er artig å bidra til at historien føres videre til barna, sier Albrigtsen.

Selv om gruvedriften på Svalbard ser ut til å gå mot slutten, drømmer han fortsatt om at også nye generasjoner skal få mulighet til å drive ut kull.

– Nedleggelsen av gruvedriften diskuteres stadig. Jeg brenner for gruvedrift, og det gjør alle i Gruve 7. Vi kjemper for at også noen av disse barna skal få jobbe i gruva når de blir store, sier Albrigtsen.

– Det hjelper kanskje hvis det er mange nye som ønsker å bli gruvearbeidere, sier Stiberg og sikter til første- og andreklassingene på Longyearbyen skole.