Seilasen som forandret alt

30. juli 2017 var båten klar og sakte seg vi ut fra kaia i Narvik. Skuta var S/Y «Ultima Thule», en 34 fots nederlandsk seilbåt i glassfiber fra 1974. Ruta var klar, nordover, over Barentshavet, innom Bjørnøya, Sørkapp, Hornsund, Longyearbyen, Pyramiden, Forlandsundet, Ny-Ålesund, Magdalenefjorden, Sørgattet, Danskegattet, yttersiden av Amsterdamøya og opp til 80 grader nord. Og så tilbake.

Etter seks døgn på havet kom vi første gang til Longyearbyen, denne arktiske byen som ser ut akkurat som det. Men her var det barer, gode restauranter, ei livlig havn på sommeren, godt lokalt øl og veldige hyggelige folk. Det var noe uformelt og avslappet over de vi møtte, vi ble tatt godt imot. Naturen og villmarka er monumental. Men det var ikke før det andre oppholdet, på vei sørover, i Longyearbyen jeg kom med følgende uttalelse til mannskapet: «Her kunne jeg tenke meg å bo en dag.»

Siden klarte jeg aldri å få bort tanken. Jeg har pløyd meg gjennom bøker skrevet av Kjell Reidar Hovelsrud, Helge Ingstad, Birger Amundsen, Kjell Fjørtoft, Per Arne Totland og utallige fangsthistorier. Snakket med folk som har bodd på øya, blant annet mitt søskenbarn, Idar Je Brendmo som bodde i Longyearbyen og jobbet i Svea i 10 år. Lysten ble ikke mindre av den grunn.

Muligheten

Så en dag i oktober kom muligheten. Redaktørjobben i Svalbardposten var ledig, og da jeg har jobbet med journalistikk i hele mitt voksne liv, sendte jeg selvsagt søknaden. Jeg er født og oppvokst i Harstad, men har de siste 30 årene bodd i Oslo. Erfaring fra lokalaviser har jeg fått i Harstad Tidende og Fremover. I Oslo har jeg smakt på det meste, Dagbladet, VG, Nationen, Nettavisen, ABC Nyheter, Alfa og sist ni år i Morgenbladet.

Jeg fikk jobben og skal videreføre den sterke stillingen Svalbardposten har i lokalsamfunnet, men også nasjonalt. Ingen vet hva lokalavisa i Narvik heter, men alle har hørt om Svalbardposten.

Glede og provokasjon

Mediebransjen har lenge stått midt i en voldsom omstilling og mange henter nyheter fra sosiale medier på godt og vondt. Heldigvis vender flere tilbake til redaktørstyrte medier, tilliten er økende.

Vi skal glede, vi skal provosere, vi skal underholde, vi skal informere, vi skal være maktkritiske, vi skal finne nyheter. Svalbardposten skal være en korreksjon til den etablerte sannheten som kommer fra toppen av hierarkiet. Vi skal være vaktbikkja så ingen kan ta seg til rette. Vi skal også dekke alle deler av samfunnet i Longyearbyen og på Svalbard. Vi skal være en arena for debatt for øyas meningsvillige.

Vi må skape nye annonseflater, være mer attraktive for annonsørene, vi må være oppfinnsomme og lære om hva som fungerer særlig på den digitale flaten. Forretningsmodellene må vurderes hele tiden - det skal prøves og feiles. Uten eksperimentering kommer vi ingen vei.

Papirdøden

Papiravisas død har blitt spådd lenge og den kommer en dag til å forsvinne. Men foreløpig skal alle abonnementer som ønsker få papiravisa, og vi skal gjøre den like interessant som før og enda bedre. Men det digitale lokomotivet raser fram og papirbunken blir lavere i alle hjem. Journalistikken vil bestå, men på skjermen foran deg. Vi må også være dristige og teste nye fortellerformer. Lyd og levende bilder er også en del av den digitale journalistikken.

Det verste for en lokalavis er likegyldighet hos leserne. Jeg skal jobbe steinhardt for at Svalbardposten ikke ender der.

Godt nyttår.