Sart og ekte portrett

Filmen om Harald Soleim har fått tittelen «Don´t play me a Symphony».

Filmen om Harald Soleim hadde urpremiere lørdag kveld.
Publisert

For sjette gang har Knut Erik Jensen og Birger Amundsen laget film sammen. De startet sitt samarbeid i NRK i 1981. I filmen skildrer de mannen som har valgt å leve 40 år alene på fangststasjonen Kapp Wijk med stor respekt. Skildringene gjøres med lange strekk med reallyd, håndholdt kamera og ellers lite dialog. Likevel gir det et godt og interessant innblikk i eneboerens liv og tanker. Filmen varer i 50 minutter og har en god framdrift der filmskaperne veksler mellom gamle filmklipp da Harald var ung, til Kapp Wijk de senere årene og Longyearbyen der han har flyttet inn på en hybel grunnet dårlig helse. De eldste klippene er hentet fra dokumentarfilmen «Min verden» som filmskaperne laget på 80-tallet.

Hovedpersonen selv, Harald Soleim, ønsket ikke å være til stede på filmvisningen.

– Han har valgt å gjøre seg utilgjengelig. Når man har valgt å bo 40 år alene trenger man ikke publisitet, men vi hadde håpet i det lengste at han skulle komme, sa Birger Amundsen før filmen ble vist.

Siste hyllest

De to filmskaperne var bestemt på at de ville lage en film til med Harald.

– Vi hadde ingen total idé da vi startet. Filmingen er et eksperiment som foregår underveis og det var helt åpent da vi startet. Det handler om forholdet til Harald, vår felles historie, humor og samvær. Dette blir vår siste hyllest til ham sammen med den første filmen, sa Birger Amundsen.

Filmen har fått støtte av Nordnorsk Filmsenter. Ingrid Dokka fra senteret var tilstede under premieren.

– Filmskaperne mente det hastet med å få laget ferdig filmen, så de har også selv gått inn med en betydelig egenandel, sa Dokka.

Hun sender også en takk til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.

– De har gjort en fantastisk jobb med å digitalisere de gamle filmene som er brukt i denne filmen, sa hun.

Les også: Skriver om Svalbard-liv og vennskapet med Harald Soleim

Gallionsfigur

Det er stor kontrast mellom Harald som er ute på selfangst og hvordan han setter kassetten i kasettspilleren, og hører på kvinnegruppa Baccara sammen med en ung vakker kvinne inne i fangsthytta. Melodien «Don´t play me a Symphony» gir også tittelen på filmen.

På slutten forteller Harald om gallionsfiguren han har hengende på veggen utenfor. Han fikk beskjed om å smøre inn dama med de flotte formene med olje så hun ikke skulle sprekke. Figuren fikk han på 20-årsjubileet. Nå er det gått 20 år til.

Mot slutten sier Harald at han har filosofert i enerom i 40 år og at han har kommet fram til den endelige sannhet.

Mange ville se

Det var full sal under filmfremvisningen. Trond Johansen var en av de som så filmen.

– Den var spesiell ja, var hans kommentar på vei ut av kinosalen.

Torunn Winsnes likte det hun hadde sett.

– Jeg likte sårheten i filmen og synes de har fått fram følelsene på en fin måte, sa Winsnes.

Olaf Storø var også positiv.

– Han har funnet svaret, det var det fine. Det står stor respekt av 40 år på dette viset her, sa han.

Prøv Svalbardposten for 10 kr første måned!

Betal enkelt med Vipps

Abonnementet fornyes automatisk til 220 kr per måned.

Powered by Labrador CMS