– Når deres eventyr er over, er det vi som står igjen

Jeg har bodd på Svalbard hele livet. Da besteforeldrene mine kom til Longyearbyen i 1970, tror jeg ikke de kunne sett for seg at deres barnebarn, 55 år senere, skulle ha vokst opp på samme plass de kom til for at bestefar skulle arbeide i gruva. 

Ved årene har det skjedd et skifte i Longyearbyen, vi forholder oss ikke til det samme som mine besteforeldre gjorde på 1970-tallet. Jeg har levd et liv på 18 år, med 13 års skolegang her i Longyearbyen. Gjennom skolegangen har klassen min hatt 14 forskjellige kontaktlærere fra 1. klasse til 10.klasse - 14 forskjellige kontaktlærere på 10 år. 

Denne utskiftningen av folk er en del av konseptet de fleste fastboende på Svalbard er kjent med, nemlig turnover. Rent definisjonsmessig omhandler turnover på fastlandet når ansatte forlater en bedrift, men på Svalbard blir begrepet langt større og mer omfattende.

Gjennom ti års skolegang har jeg lært ulike ting, slik man skal gjøre på skolen. Jeg har lært hvordan jeg skal oppføre meg mot andre, hvordan samfunnet fungerer og hvordan samfunnet skal være. Jeg har også lært å spørre: hvor lenge blir du? Til både lærere og elever. For denne utskiftningen av mennesker påvirker elevene mer enn man kanskje skulle tro. Det medbringer en uforutsigbarhet til barns liv der man ikke vet om hun du akkurat ble kjent med skal bli en stund, eller om hun drar rett etter du har rukket å bli glad i henne. En uforutsigbarhet der du ikke vet om idretten din vil fortsette fordi treneren skal flytte. En uforutsigbarhet som skaper en sosial utrygghet hos de barna som alltid er de som står igjen. En utskiftning av folk, der det kommer nye hele tiden, og nye drar hele tiden, en turnover.

Denne uforutsigbarheten påvirker deg over en lang periode. Det blir forventet av deg at du alltid skal være den som skal ta imot med åpne armer. En forventing fra motparten, der det anses som en selvfølge at du er åpen for å skape nye relasjoner og knytte bånd, være åpen og villig, alt for at de som kommer skal føle seg velkommen til Svalbard-eventyret. Likevel, når deres eventyr og opplevelse er over etter ett eller to år, er det vi som står igjen. Vi står igjen med samme forventing om at vi igjen skal stå klar med åpne armer for neste, og neste og neste. Nærmest som en velkomstkomite.

I lengden kan dette føles slitsomt. For det er slitsomt og alltid føle at man må være på tilbudssiden, når man vet at disse menneskene er her for å oppleve øya og ikke bo på øya. Av og til kan det føles som at enkelte fra fastlandet glemmer at vi ikke er på ferie, men vi bor her. Livet vårt er her, og vi har ikke samme mulighet til å flytte til fastlandet når vi er lei skuterkjøring og isgrotteturer. Svalbard-eventyret er ikke et eventyr for mange av oss, men en hverdag.

Vi er vant til turnover her oppe, det er jo som sagt et kjent fenomen. Likevel tilsier ikke dette at turnoveren har blitt lettere med årene. Desto mer turnover – desto mer slitsomt blir det jo, og mer turnover har det blitt. Ifølge SSB flyttet rekord mange mennesker til Svalbard i andre halvår av 2022, da hele 352 personer flyttet til Longyearbyen og Ny-Ålesund med intensjon om å bli i ett halvt år eller mer.

Andelen nordmenn fortsetter å synke

I de norske bosettingene har det blitt 50 færre nordmenn det siste året.

Ved årene har det altså blitt mer og mer turnover, mennesker fra fastlandet, men også mennesker fra andre land. Svalbard har et bredt kulturmangfold, noe vi merker godt i hverdagen og er en faktor vi må ta i betraktning i utviklingen av Longyearbyen. For når flere forskjellige folk flytter opp, forandres også verdiene som står sentralt for oss. Samfunnet i Longyearbyen er ikke lengre det gruvesamfunnet mine besteforeldre kom til, men har utviklet seg til et familie samfunn med mennesker fra over 50 forskjellige nasjoner. Valgene vi tar for samfunnet nå, vil prege samfunnet i tiden fremover, og da de som fortsetter å bo her. Vi vet hvordan samfunnet her fungerer, vi vet at det ikke bare er et eventyr, men et ekte samfunn med reelle behov. 

Disse behovene kan differensieres fra behovene i andre byer på fastlandet. For det er ikke til å stikke under en stol at Longyearbyen ikke er helt som hvilken som helst annen by på fastlandet. Dette må tas i betraktning også i politiske valg som vil prege folket. Det er derfor utrolig viktig å belyse at selv om vi bor på en nydelig plass, er vi ikke en liten tulle-by oppi nord, men et ekte samfunn med ekte behov. Vi kjenner plassen best, vi kjenner hva vi trenger, vi vet hvordan det fungerer her. Dette er en av grunnene til at mennesker fra fastlandet, både politikere og allmennheten, må høre på oss som kjenner samfunnet. Vi ser konsekvensene av avgjørelser som kan bli tatt for oss i Oslo, der turnover fremdeles kun betyr utskifting i en bedrift. For hvor riktig er en avgjørelse når valget som tas ikke er et valg som resonerer med innbyggerne? 

– Det gjør vondt å stå her og se på at andre kan stemme

Det oppleves som både tonedøvt og urettferdig når politikere tar beslutninger som ikke reflekterer lokalsamfunnets behov. Det tas for eksempel ikke i betraktning at Longyearbyen er et flerkulturelt samfunn med andre behov når det besluttes at man må ha norsk statsborgerskap for å stemme ved lokalvalg i Longyearbyen. Du kan bo her i 15 år, skape et sosialt nettverk og være godt kjent og involvert i samfunnet, men likevel mangle stemmerett fordi du mangler norsk statsborgerskap. Mens en annen kan ha flyttet opp forrige måned, være helt ny på øya og ikke kjenne til samfunnet, men stemme, fordi de har norsk statsborgerskap. 

Dette skaper et skille, et skille barn og ungdom også legger merke til. For tro det eller ei, så legger faktisk 12-åringer merke til hvor mye man har muligheten til å bidra i et samfunn. Det kan føles både trist og urettferdig når du er bevisst over at du ikke vil ha muligheten til å bidra til samfunnet du har vokst opp i, fordi regler som ikke føles riktig for behovene har bestemt det. Jeg kjenner selv flere ungdommer som har ønsket å flytte herfra etter en hel barndom her, fordi de ikke lengre har samme muligheten til å påvirke samfunnet vårt. Teorien fungerer ikke i praksis, fordi en beslutning har blitt tatt med mangel på kunnskap om behovene i samfunnet.

Dette følger med en følelse av at fastlands Norge nærmest velger når Svalbard er norsk og når det ikke er det. Hvorfor er det slik at man kan velge når reglene skal gjelde for både Svalbard og fastlandet, men på den andre siden lage nye regler som kun gjelder for oss? Dette til tross for forskjellene vi vet eksisterer mellom Svalbard og fastlands Norge.

Det er når man har andre behov at det er viktigst å bli hørt. Vi som bor i Longyearbyen er slående klar over hvordan vi skiller oss fra en typisk by på fastlands Norge, og dette er nødvendig å videreformidle også til våre medborgere på fastlands Norge. For å opprettholde Longyearbyen som en fin plass å bo, og ikke minst vokse opp i, er det essensielt at utviklingen tilpasses behovene. For å få til dette må man anerkjenne at Longyearbyen har andre behov, og handle på nettopp dette.

Gjorde narr av presidenten

– Det er flere ting som er nødvendig for å skape bolyst