En bestemor er borte...

Pernille var styrer i Kullungen Barnehage og senere konsulent i Longyearbyen Lokalstyre fra 1997 til hun gikk av som pensjonist i desember 2012. Hun var også veileder for Kvitungen Familiebarnehage fram til LL’s barnehager hadde full barnehagedekning. Pernille kom til Longyearbyen fra Kroken barnehage i Tromsø. Før dette var hun pedagog på Samsø i Danmark der hun bodde fra 1982.

Pernille var en klok, raus og varm person. Noen personer er mer betydningsfulle for oss enn andre. Disse kalles gjerne signifikante andre; tilgjengelige personer som gir støtte og omsorg og er gode rollemodeller. Mange barn i Longyearbyen har hatt et trygt «bæssmorfang» hos Pernille, som alltid hadde «ungerne» i sentrum. Pernille hadde evnen, og motet til å finne løsninger med det som var til rådighet, noen ganger annerledes og ikke helt A4 – fordi hun mente det var til beste for barnet. Ikke alle omkring var enige – men Pernille valgte mulighetene.

Pernille var en god venn og veileder, opptatt av løsninger og å utforske handlingsrommet for veien videre, ofte mer på tross av enn på grunn av. Det kunne storme rundt Pernille, men hun sto støtt i stormen – både i sitt eget liv og som støtte i stormene i andres liv. Hun så ikke så kraftig ut ved første øyekast, men var sterk og seig, som bjørka i Nord-Norge, der den bøyer seg og holder stand mot vinden. Med glimt i øyet og klokskap i blikket var hun en herlig blanding av det myke, milde danske og det fandenivoldske fyrrige nordnorske med islett av sjarmerende Tromsødialekt midt i det danske.

Pernille var samfunnsengasjert med mange observasjoner og tanker om Longyearbyen. «Set fra børnenes synsvinkel er Svalbard ikke et venligt sted» og «Forældrene er sårbare. Man skal være vellykket på Svalbard. Det afhænger af ens eget initiativ, om man har det godt, også efter fire måneders mørketid». Som lokalpolitiker var hun blant de som tok tak i utfordringene med psykisk helse og ba om utredning av psykologtilbud til voksne.

Pernille var en person som hadde plass til mange i hjertet sitt – og som har en særskilt plass i manges hjerter. Pernille var både tårer og latter, harme over urett og varme i vennskap. Hun møtte gleden når livet vant og den grenseløse sorgen når døden tok. Hun hadde evnen til å se forbi hindringer som kunne synes ubestigelige, og likevel «knokle på» å finne fotfeste på veien - et skritt om gangen. Ta tak i det som det gikk an å gjøre noe med. «Såd’n gør vi det!» Samtidig kunne hun sette grenser og tydelige rammer - en dame med integritet.

Pernille var fargerik i egne strikkekreasjoner, kreativ og målbevisst i planleggingen av egen pensjonisttilværelse på sin kjære Samsø: Badeværelset, bryggers, trappen, brændeovnen, spiesen, Pernilles hus i Kåsen.. miljøeffektivt, praktisk, skikkelig, stilfullt, smukt! Vi som fikk muligheten til å dele gleden over å se det forvandles og bli ferdig, til å bære stein, klippe gress, luke ugress, sykle! - hvor hjertelig vi skulle ønske at Pernille hadde fått flere år i hus og hage, sammen med sine kjære, og de med henne. I juli 2020 fortale Pernille selv om endringene og begrensningene som Parkinsonsykdommen medførte i livet. Pernille døde på plejehjemmet i Kildemosen som var hennes hjem til det siste.

En mamma har gått bort, en venn og kollega. Et forbilde. Takk for omtanken, lærdommen og mulighetene. I dyp respekt, hvil i fred.