Hva vårt forhold til vann sier om oppfatning av miljøendringer

Det er vitenskapelig konsensus om at øygruppen Svalbard varmes opp raskere enn andre deler av planeten. Mye forskning utføres derfor i denne høyarktiske regionen, og over 95 prosent av all (registrert) forskning på Svalbard klassifiseres som naturvitenskap. Men kan samfunnsforskning også hjelpe oss til å få en bedre forståelse av miljøendringer? Prosjektet SVALUR har publisert sin første artikkel som illustrerer hvordan oppfatninger av miljøendringer er vevd sammen med våre måter å samhandle med vann og å være ute i naturen.

Mennesker som bor på eller regelmessig besøker Svalbard, observerer og opplever miljøendringer på en subjektiv og relasjonell måte. Vi ønsket å lære av dem og lurte på hva slags vannrelaterte endringer folk snakker om, hva disse endringene betyr for dem, og hvordan vann hjelper oss å forstå hva miljøendringer betyr. Vi diskuterer miljøendringer på Svalbard fra et perspektiv som kombinerer «det naturvitenskapen forteller oss» med «hva kropper opplever». Gjennom beretninger som for det meste ble delt av forskere, teknikere og guider, utforsket vi forestillinger om vann i dets ulike former, som havis, isbreer, elver, fuktighet av tundraen, snø og værfenomener inkludert regn. Vi sammenstiller vitenskapelig kunnskap produsert gjennom langsiktig overvåking med erfaringskunnskap, og demonstrerer deres sammenfiltring på Svalbard.

„Jeg sier alltid, doble tiden [du er tilgjengelig for feltarbeid]. Du vet aldri hvordan været blir. Før var det mulig, fordi du visste at i april var alt frossent, solid, fint vær, men nå..." (Intervju med tekniker)

Data presentert i artikkelen er fra perioden 2020—2022. I analysen inkluderte vi 33 semistrukturerte intervjuer og fire fokusgrupper; disse var med Unis-forskere på master, PhD og postdoc nivå, internasjonale guider, russisktalende guider og Svalbard-veteraner.

Artikkelen viser at endringer knyttet til ulike vannformer har betydning på flere måter. Viktigst er spørsmålene om mobilitet og sikkerhet, men vi dokumenterte også blant annet hvordan menneskers følelsesmessige verdsetting av Svalbards miljø endres på grunn av det varmere og våtere klimaet.

"Det er ikke hyggelig at det endrer seg. For det ville selvfølgelig vært best om det var stabilt, slik det burde være.... Hvis jeg tar bort frykten for hva fremtiden vil bringe for barna mine og alt, vil det for meg personlig ikke gi mening å være...på et mørkt vått sted... Jeg ville ha kulde, jeg ville ha hvitt. Jeg ville ha Arktis. Det blir rart, fortsatt mørkt, men...uten snø, uten isbreer.“ (Fokusgruppe med internasjonale guider)

Ved å fokusere på vann, var vi i stand til å sette fokus på menneske-miljø-relasjoner i stedet for observasjoner. Når man sammenstiller vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap, er tidsskalering av stor betydning. Våre samtalepartnere fortalte oss om vannformer og prosesser «ute av tempo» på forskjellige måter. Forskere reflekterte ofte over tidsskalaer som er relevante for deres disipliner og tingene de måler, teknikere veide sin feltbaserte kunnskap fra fortiden opp mot dagens behov for å levere en spesifikk tjeneste, men innenfor grensene fra år til år-variasjon, og guider fokuserte på sesongvariasjoner når de planlegger fremover.

„Det du ser er store forskjeller mellom år, som er langt mer slående enn noen trender gjennom årene... Det merkes mest på hvordan jeg kommer til stedet, for da må jeg krysse mange elver... Jeg husker fortsatt at jeg satt ved bordet i en hytte med min doktorgradsstudent, og vi hørte denne enorme støyen og tenkte: «Hva i all verden var det?» Det skjedde etter to skikkelig varme dager, jeg tror 19 grader eller så. Vi gikk ut, og vi så at denne snøflekken ... smeltet i en fenomenal hastighet ... Og neste morgen var det et lag med silt 10 eller 15 centimeter dypt ... Vi kunne ikke krysse. Det var virkelig farlig.“ (Intervju med forsker)

Mens det geologiske, dyptidsperspektivet er representert på Svalbard gjennom forskning, og den individuelle smale tidsskalaen er utbredt blant innbyggere som kommer og går, er generasjonstidsskalaen (vanlig ellers i Arktis) temmelig underrepresentert gitt stedets historiske og nåværende politiske grenser. Hvilken rolle spiller eller kan langtidsovervåking spille her?

Mens langsiktig overvåking forventes å generere kunnskap om trender (som økning, reduksjon eller ingen endring, ofte kommunisert grafisk), motstår erfaringskunnskap slik data-fisering. Våre funn tyder imidlertid på at langtidsovervåking kan spille en viktig rolle for mennesker som bor, jobber og ferdes på Svalbard sammen med erfaringskunnskap. Mens folk er enige om å kunne observere og oppleve noen aspekter ved endring, virker andre fasetter vanskelige om ikke umulige å legge merke til uten støtte fra vitenskapen (f.eks. endringer i livet i havet eller permafrost). I de tilfellene nøler folk med å trekke konklusjoner om trender uten å triangulere med vitenskapelig kunnskap. I sikkerhetssammenheng blir overvåking et viktig verktøy for verifisering og et kunnskapsgrunnlag for å gjøre beslutninger. Andre sammenhenger (f.eks. å forutsi vær) viser den praktiske betydningen av overvåking for livet på Svalbard her og nå, enten det er for fritidsmobilitet, planlegging av feltarbeid eller turer med turister.

Vi ser et klart ønske om forutsigbarhet. Samtidig, selv om man har langsiktige overvåkingsdata i en tilgjengelig form til disposisjon, innser folk at de aldri kan være 100 prosent sikre. Det å være ute i naturen er derfor ofte basert på erfaringskunnskap – alltid åpen for å forholde seg til de gitte omstendighetene – og ikke (bare) vitenskapelige projeksjoner. De ulike typene kunnskap – vitenskapelig, basert på målinger, og erfaringsbasert, basert på kroppsliggjort erfaring – motsier ikke nødvendigvis hverandre. De viser seg heller å nære seg i hverandre.

Vi begynte å kartlegge «miljøendring», men dataene våre viser til endring av hydrososiale og økologiske relasjoner. Våre deltakere oppfatter Svalbard-landskap midt i forandring, fra trygt til utrygt, fra stabilt til uforutsigbart, fra dominert av frossent vann til rikelig med flytende vann. Vann endrer seg, endringene betyr noe, og det har også betydning hvordan disse endringene blir gjort kjent. Vi håper vårt bidrag bygger bro til tilsynelatende atskilte kunnskapssystemer, og viser at ved siden av grenser og skillepunkter er det også fruktbart å utforske hvordan ulike måter å vite på kan hjelpe oss til å leve med og takle usikre tider.

P1: Hvis du kommer hit om ti år, tror jeg historiene om å kjøre over isbreer vil være...

P5: Legendariske.

P2: Ja, folk kommer til å sitte her og si "Ja, jeg husker vi kjørte snøskuter over breen." (Fokusgruppe med russisktalende reiseledere)

Sokolíčková, Z., Ramirez Hincapié, E., Zhang, J. Lennert, A. E., Löf, A., Van der Wal, R. (2023). Hele artikkelen er åpen for alle. Waters that matter: How human-environment relations are changing in high-Arctic Svalbard. Anthropological Notebooks 28(1): 1-36.

What our relation to water tells us about perception of environmental change

There is scientific consensus that the archipelago of Svalbard is warming up faster than other parts of the planet. A lot of science is therefore conducted in this High Arctic region, and over 95% of all (registered) research conducted in Svalbard classifies as natural science. But can social scientific research also help us move towards a better understanding of environmental change? The project SVALUR has published its first article illustrating how perceptions of environmental change are enmeshed with our ways of interacting with water and dwelling in the landscape.

People who live in or regularly visit Svalbard observe and experience changes in the environments in a subjective and relational manner. We wanted to learn from them and wondered: what kind of water-related change do people talk about, how these changes matter for them, and how water helps us portray what environmental change means. Our contribution offers a benchmark for discussing environmental change in Svalbard from a perspective that combines “what natural science tells us” with “what bodies experience.” Through accounts shared mostly by scientists, technicians and tour guides, we explored notions of water in its various forms, such as sea ice, glaciers, rivers, the wetness of the tundra, snow and weather phenomena including rain. We look at both scientific knowledge produced through long-term monitoring and experiential knowledge, and demonstrate their entanglement in Svalbard, dominated by scientific ways of knowing.

„I always say, double the time because you never know about the weather. And before, it was possible, because you knew that in April everything was frozen, solid, nice weather, but now…“ (Interview with technician).

Data presented in the article are from the period 2020—2022. In the analysis we included 33 semi-structured interviews and 4 focus groups; the latter were with UNIS early career researchers, international tour guides, Russian-speaking tour guides, and long-term residents.

The article, published in the Open Access regime and thus freely available to all, shows that noticed changes relate to different water forms that matter in several ways. Most important were the issues of mobility and safety, but we also documented e.g. how people’s emotional valuing of Svalbard’s environments changed due to the warmer and wetter climate.

„It’s not nice that it’s changing. Because it would, of course, be best if it were stable, the way it should be.... If I take away the fear of what the future will bring for my kids and everything, for me personally it will make no sense to be...in a dark wet place.... I wanted cold, I wanted white. I wanted the Arctic. It will be strange, still dark, but...without snow, without glaciers.“ (Focus group with international tour guides)

By focusing on water, we were able to place human-environment relations rather than observations centre stage. When juxtaposing scientific and experiential knowledge, scaling time is of utmost importance. Our participants told us of water forms and processes „out of tempo“ in different ways. Researchers often reflected on time scales relevant to their disciplines and the things they measure, technicians weighed their field-based knowledge from the past against the present need to deliver a specific service, yet within the boundaries of year-to-year variability, and tour guides focused on seasonality when planning ahead.

„What you see is big differences between years, which are far more striking than any trends over the years.... It’s most noticeable in how I get to the place, because then I need to cross many rivers…. I still remember sitting at the table in one of the cabins with a PhD student of mine, and we heard this massive noise and we thought, “What the heck is that?” It happened after two really warm days, I think 19 degrees or so. We walked out, and we saw that this snow patch...was melting at a phenomenal rate.... And the next morning there was a layer of silt 10 or 15 centimetres deep.... We couldn’t cross. It was really dangerous. (Interview with scientist)

While the geological, deep-time perspective is represented in Svalbard through science, and the individual narrow time scale is prevalent among transient inhabitants, the generational time scale (common elsewhere in the Arctic) is rather underrepresented given the place's historical and current political boundaries. What role does or can long-term monitoring play here?

While long-term monitoring is expected to generate knowledge on trends (such as increase, decrease, and no change, often communicated graphically), experiential knowledge resists such data-fication. Our findings suggest, however, that long-term monitoring might play an important role for people living, working and travelling in Svalbard together with their own embodied knowledge. While people agree on being able to observe and experience some aspects of change, other facets appear difficult if not impossible to notice without the support of science (such as changes in marine life or permafrost). In those cases, people hesitate to draw conclusions on trends without triangulating with scientific knowledge. In the context of safety, monitoring becomes an important tool for verification and a knowledge base for decision-making. Other contexts (such as the ability to predict weather) reveal the practical importance of monitoring for life in Svalbard here and now, whether for leisure mobility, planning fieldwork, or trips with tourists.

There is a clear desire for predictability. At the same time, even if having long-term monitoring data in an accessible form at their disposal, people realise they will never know for sure. Their being out in the landscape is thus often based on their own experiential knowledge – always relating to the given circumstances – and not (only) scientific projections. The different kinds of knowing – scientific, based on measurements, and experiential, based on embodied experience – do not necessarily contradict each other. They rather prove to be feeding into each other.

We started mapping “environmental change” but our data point out changing hydro-social and ecological relations. Our participants perceive Svalbard landscapes amidst change, turning from safe to unsafe, from stable to unpredictable, from dominated by frozen water to abounding with liquid water. Waters change, the changes matter, and it also matters how these changes are made known. We hope our contribution bridges seemingly separated knowledge systems, showing that next to boundaries and dividing points it is also fruitful to explore how different ways of knowing might help us to live with and tackle uncertain times.

P1: If you come here in ten years, the stories about driving over glaciers I think they will be…

P5: Legendary.

P2: Yes, people would sit here and say “Yeah, I remember we were driving a snowmobile over the glacier.” (Focus group with Russian-speaking tour guides)

Sokolíčková, Z., Ramirez Hincapié, E., Zhang, J. Lennert, A. E., Löf, A., Van der Wal, R. (2023). Waters that matter: How human-environment relations are changing in high-Arctic Svalbard. Anthropological Notebooks 28(1): 1-36.