Der alle kjenner alle

Jeg må jo innrømme at jeg selv bruker denne frasen når jeg snakker om byen hvor jeg har bodd i 7 år. Hvor artig er det ikke når du ha besøk fra fastlandet og tar dem med på lunsj på Kroa; her kan du imponere ved å fortelle at to av bordene definitivt er turister og de resterende kan du navngi fordi de er fastboende. Men hvem er alle de du sier hei til hver dag? Venner? Bekjente?

Mamma lærte meg at det er viktigere å ha èn nær venn enn ti venner, noe jeg aldri klarte å forholde meg til fordi jeg alltid var på reisefot. For utenom Bergen, min hjemby, er Longyearbyen det stedet jeg har bodd lengst. Men det skulle ikke bli lett å holde mors råd her heller. Alle jeg har stiftet nære vennskap med på Svalbard har flyttet, og på et tidspunkt orker man liksom ikke mer. Hvor mange ganger skal man investere tid i å bli kjent med nye ansikter for så å si farvel ett år eller to senere?

Vi sier at i Longyearbyen må man ha kroppen og hodet i behold. Du må kunne bidra til samfunnet og du må være frisk i sinnet. Men livet i Longyearbyen kan være hardt. Det kan være kaldt, ensomt og mørkt. Alle tre, bokstavelig talt. Og hva gjør man da? Går på «pubben» og tar noen øl for å føle seg sosial? Passe på at man ikke sier det til noen, røper det man egentlig føler på? For hva skjer om man prøver å snakke om hvordan man har det i en by på størrelse med en ert? Det er jo ingen som tør det. Spesielt ikke mennene i byen vår.

– Burde vært i orden

Kirken har i mange år bistått med samtaletimer i Longyearbyen, og ser et sterkt behov for en fysisk psykolog.

Ja, man bør være på en god plass for å takle Longyearbyens sosiale utfordringer, men det betyr ikke at vi ikke kan trenge noen å prate med. Nylig var jeg student ved Norges Idrettshøgskole, og ved starten av semesteret fikk vi tildelt en samtale-terapeut. Dette er en person med utdannelse innen psykologi, men som ikke går i dybden for mer alvorlige psykiske lidelser. Rett og slett bare en person man kan prate med. Annenhver uke hadde vi videosamtale i en time. De første timene brukte jeg på å forklare Svalbard-livet og etter det fløt samtalene lett. Forrige uke ble jeg uteksaminert og vi hadde vår siste prat. Hun synes det var like trist som meg fordi hun annenhver uke fikk oppleve historier om hvordan det er å leve i Longyearbyen. Noe hun syntes var veldig fascinerende.

Mental helse er i vinden og jeg vet det også diskuteres her i Longyearbyen. Samfunnet har endret seg og jeg tror byen vår trenger å innse at det kan være lurt å henge med i tiden. Vi vil at de fastboende skal føle seg bra og ivaretatt og da kan det være viktig å ha en person å forholde seg til; en man kan prate med, en med taushetsplikt og en som kan gi trygghet og gode råd.

Det er ikke å legge skjul på at vi har utfordringer i samfunnet. Mobbing, utenforskap, alkoholisme og vold i hjemmet for å nevne noe. Nå skal jeg ikke male samfunnet vårt svart, for det er en grunn til at jeg fortsatt bor her etter 7 år. Jeg elsker Longyearbyen og har noen gode år til her, men vi kan ikke fargelegge byen vår med blomster og gjemme det vi ikke vil se og høre. Er det på tide at vi får vår egen samtale-terapeut i Longyearbyen?

Nettopp dette blir en av mine hjertesaker når jeg nå trer inn i lokalpolitikken som Svalbard Høyres 3. kandidat, enda et nytt og spennende kapittel i livet mitt på Svalbard.

Avslutningsvis, så ingen blir bekymret, vil jeg nevne at jeg har det bra. Den kaffe-daten jeg annonserte i fjor har jeg fortsatt til gode, ellers har jeg ingen større mangler.