LESERINNLEGG:
Mangan og drikkevann
Kjære Longyearbyen lokalstyre (LL) og forvaltere av vår vannforsyning,
I lokalstyremøtet den 18. februar 2025 fikk vi en orientering om drikkevannskvaliteten i Longyearbyen, med fokus på manganverdiene. Det ble opplyst at nivået av mangan i drikkevannet ligger noe over anbefalte verdier, men at dette ikke utgjør noen risiko.
Det ble også vist til WHOs grenseverdi på 80 mikrogram per liter, og informert om at gjennomsnittlig manganverdi i Longyearbyens drikkevann de siste fire årene har vært 61 mikrogram per liter.
Det var oppløftende å høre at LL fremover vil publisere måleverdiene på sin hjemmeside, slik at vi som bor i Longyearbyen kan følge med og ta våre egne valg når det gjelder drikkevann. Dette mener jeg er et viktig og riktig tiltak. Spesielt når verdiene overstiger nasjonale grenseverdier, bør innbyggerne varsles.
Imidlertid ble det ikke på møtet opplyst om at de to siste prøvene fra januar 2025 viste betydelig høyere verdier – 670 og 660 mikrogram per liter i drikkevannet ved henholdsvis skolen og sykehuset (som var de eneste stedene med prøvetaking for mangan). Dette er 13 ganger høyere enn grenseverdien i drikkevannsforskriften.
Tilsvarende høye verdier ble også målt i september 2024 med 470 mikrogram/L ved sykehuset. Det er urovekkende at det ikke ble tatt prøver av mangan mellom september og januar, til tross for at tidligere målinger viste høye verdier. LL valgte heller ikke å inkludere manganmålinger i prøvetakingen fra februar 2025 når man igjen testet for legionella. Dette betyr at vi i praksis ikke vet hvor ofte nivåene er over grenseverdiene. Likeledes bør prøvetakingen utvides til flere kontrollpunkter slik at man får avdekket eventuelle variasjoner på nettet.
På fastlandet setter drikkevannsforskriften grenseverdien for mangan til 50 mikrogram per liter. Dersom en fastlandskommune målte høyere verdier i sitt drikkevann, ville Mattilsynet pålagt kommunen å iverksette tiltak for å forbedre vannkvaliteten. Mattilsynet kan ikke juridisk pålegge LL slike tiltak siden drikkevannsforskriften ikke gjelder på Svalbard, men de kan gi veiledende anbefalinger om tiltak når det oppdages høye verdier.
Teknisk sjef refererte til WHOs manganrapport, som er offentlig tilgjengelig (WHO-rapport). For de som ønsker å sette seg inn i manganproblematikken og WHOs anbefalinger, er dette interessant lesning.
I rapporten fremgår det at «En rekke epidemiologiske studier har identifisert sammenhenger mellom nevrotoksiske effekter hos barn og økt eksponering for mangan i drikkevann.» Selv om studiene har visse begrensninger, understreker WHO viktigheten av å overholde grenseverdiene, spesielt for å sikre trygt drikkevann for barn og spedbarn.
På Folkehelseinstituttet står det følgende om mangan: «Den varige helseeffekten av mangan henger sammen med det totale inntaket fra mat og vann over tid. Ved inntak av høye verdier over tid har det blitt påvist en negativ påvirkning på sentralnervesystemet. Utfelt mangan i vannet kan indirekte ha negativ helseeffekt hvis det setter farge på vannet og på den måten reduserer effekten av UV-bestråling».
Til orientering så har høye manganverdier vært en problemstilling for LL gjennom mange år. Allerede for 18 år siden, i 2007, ble det skrevet om høye manganverdier i årsrapporten for LL, og dette har vært løftet frem i samtlige årsrapporter fra LL fremover i tid. I 2009 var ordlyden slik: «Mangan er et stoff som ikke er skadelig for helsen under en kort periode, men det kan gi misfarging på klesvasken».
Hva en kortere periode er kan jo diskuteres, men faktum er at vi har hatt manganverdier over grenseverdiene i en årrekke. For eksempel ble det målt månedlige manganverdier i drikkevannet ved sykehuset i perioden september 2023 – februar 2024 med verdier på 150, 170, 140, 130, 110 og 120 mikrogram per liter, altså langt over hva både WHO og Mattilsynet anbefaler som grenseverdier.
Dette betyr at barn og spedbarn kan ha vært utsatt for forhøyede nivåer over lengre tid. Nå ser det ut til at vi igjen kan være inne i en ny periode med enda høyere verdier, noe som gjør det viktig med hyppig prøvetaking av drikkevannet.
Avslutningsvis: Longyearbyen skal være et robust familiesamfunn og som innbyggere bør vi kunne stole på at drikkevannet vårt er trygt for alle, spesielt for barn og sårbare grupper. Derfor håper jeg at Longyearbyen lokalstyre fortsetter å jobbe aktivt med å sikre en stabil og god vannkvalitet, samt åpenhet rundt måleverdiene, slik at vi alle kan ta informerte valg for hva vi velger å ha i vannglasset vårt.
