Stig Onarheim (51) er født i Longyearbyen og har bodd på Svalbard i til sammen 39 år. Han har opplevd mer enn de aller fleste. I dag jobber han som pilot i Lufttransport og interessen for fly og helikopter tror han at han fikk allerede som ganske liten gutt.
Stig har gått i vakttjeneste i nesten hele sitt yrkesaktive liv. Han begynte i Røde Kors som 15-åring, og har vært i det frivillige brannvesenet i Longyearbyen. Gjennom de frivillige vervene og i jobben som pilot, har han vært med på mange store redningsaksjoner i den ekstreme svalbardnaturen. Han var operativ leder i Longyearbyen Røde Kors hjelpekorps(LRKH) under Operafjellulykken. Han har også vært med på mange redningsaksjoner ved skuterulykker, drukningsulykker og skredulykker og andre lokale tragedier. Det har gitt ham mange erfaringer.
Ungdomstid
I ungdomstiden turnerte han rundt på Spitsbergen med skuter fra Verlegenhuken i nord til Sørkapp i sør sammen med blant andre Geir Hekne og Frank Rosø. Det var før GPSen fantes.
– Vi kjørte overalt vi kunne kjøre og brukte kart og kompass og kilometerteller. Vi kjørte på vindretning når vi krysset daler for å finne frem, forteller han.
– Var dere noen gang redde?
– Vi var forsiktig på breene i dårlig vær og hadde stor respekt for sjøis. Vi hadde jo vært ute på redningsoppdrag på flere ulykker og visste hva som kunne skje. Vi stoppet minst mulig når vi var ute og kjørte. Stoppet alltid på trygg grunn, forteller han.
Som ung gutt husker han tilbake til sommeren 1987 og 1988. Da var han og tidligere fangstmann Odd Ivar Ruud leid inn som lokale kjentfolk og isbjørnvakter da det ble prøveboret etter gass og olje på Haketangen. Ruud er født i 1945 og kom til Svalbard i 1967, det året Stig ble født.
Det var kanskje all erfaringen Stig hadde opparbeidet seg på alle turene og i naturen ellers som gjorde at den erfarne fangstmannen spurte om han kunne bli med som isbjørnvakt på Haketangen.
– Odd Ivar Ruud var en kjempekar. Han kjente Svalbard inn og ut. Han kjente også isbjørnene og deres væremåte. Om det var farlig bjørn eller nysgjerrig bjørn.
Selv tror Stig det var mer tilfeldig at han ble spurt. Han var 20 år og jobbet som snøskutermekaniker på snøskuterforhandleren Polaris. Oppdraget med å stå isbjørnvakt på Haketangen tok han på seg som en ekstrajobb.
Borerigg
Operatørselskapet Deutag var leid inn fra Tyskland på oppdrag fra den svenske stat. De hadde hatt boreoppdrag over hele verden. Selve boreriggen var cirka 30 meter høy og stod rundt 40 meter fra land.
I Svalbardposten nr. 29 i 1987, den 24. juli står det:
«På Haketangen er flystripa satt i stand, og småfly leid fra Store Norske trafikkerer til og fra Longyearbyen. Totalt vil 60-70 personer være sysselsatt på anleggsområdet i løpet av sommeren. Per i dag er det 40 personer i arbeid der nede. Folk fra totalt 10 nasjoner. Den første boringen er beregnet å vare 60 dager, og skal gå ned til et dyp på 3.000 meter.»
Vakthold natt og dag
På Haketangen jobbet Stig nattskift hele høsten.
– Det var ok det. Jeg dro ut en skutertur, sjekket bjørnespor, og om det var kommet nye spor, sier han.
Stig forteller at det var ekstremt mye isbjørn i området der de skulle holde vakt, døgnet rundt.
– Vi telte ti til femten forskjellige isbjørner på ett døgn. Det var de vi faktisk så, det var sikkert enda flere. Den største bjørnen jeg har sett noen gang så jeg der nede. Det var en svær gulhvit hannbjørn.
– Oppstod det farlige situasjoner?
– Nei, egentlig ikke. Men en gang skvatt jeg til. Da satt jeg sammen med den portugisiske kokken på kjøkkenet. Plutselig hørte vi et dunk og der stod bjørnen med snuten mot ruta. Kokkene hadde bakt brød om natta, så det var nok matlukta som lokket. Rifla mi stod kjølig i mellomgangen. Selve boligkvarteret var satt sammen av kontainere, så det var solide ståldører og bra beskyttelse. Jeg gikk ut og skøyt med signalpistolen i lufta, da løp han vekk. Før bjørnen kom på ruta hadde han rota i noen matrester utenfor. Men det oppstod aldri noen alvorlige konfrontasjoner. Vi var ute og passet på hele tiden, natt og dag, forteller Stig.
Trouble
En to år gammel bjørn holdt til fast i området, den ble kalt «Trouble» og var veldig plagsom. Folk fra Sysselmannen og naturvernkonsulenten kom ned med helikopter og overleverte et gummikulegevær de fikk disponere. De hadde også midlertidig fellingstillatelse på denne spesielle bjørnen.
Det kom mye isbjørn med isen som kom langs østkysten fra nord. Det var ofte isbjørntrekk når det var kaldt og lite vind. Da kom bjørnen gående på veldig tynn is som kun var to, tre dager gammel.
– Vi passet alltid på å jage bjørnene videre dit de hadde tenkt seg og ikke tilbake der de kom fra. Det er viktig lærdom også i dag, sier den erfarne isbjørnvakten.
Våren 1988 reiste Stig sammen med Geir Hekne, Odd Ivar Ruud og Frank Rosø for å se til boreriggen og anlegget.
– Det var så mye løssnø at vi kjørte oss fast også i nedoverbakke. Da måtte første skuter kjøre uten slede for å kunne lage spor slik at de andre kunne følge etter, forteller Stig.
Da de kom fram til brakkeleiren hadde bjørnen rasert en av brakkene og spist opp madrassene i sengene. De fikk reparert og tettet vinduene igjen slik at alt skulle være klart til oppstart igjen.
Finsk koie
Prøveboringen foregikk døgnet rundt. Underveis ble det sjekket prøver og borreslam. Høsten 1987 ble det endelig funnet gass.
– Det var stor spenning. Og det ble tent en skikkelig gassflamme som brant som bare det. Spørsmålet var hele tiden om det var drivverdig eller ikke.
Høsten 1987 ble det bestemt at boringen skulle fortsette sommeren 1988. Stig Onarheim og Odd Ivar Ruud ble med ned igjen og de bodde i en finsk koie like ved.
– Når jeg jobbet sov han og vice versa, forteller Stig.
Han forteller at utlendingene på boreriggen så de ikke så mye til. De holdt seg mest inne i boligbrakken og så var det bare 50 meter bort til selve boreriggen. Haketangen var ikke store plassen. En flat lang grusstrand med gammel morene fra isbreene, og et lite ferskvann som ble brukt som drikkevann og til boringa.
Men det var flyplass med landingsstripe, aggregater som holdt alt i gang og de hadde fått dieseloljeforsyning med båt opp fra Norge.
De hadde hjullaster for å holde veien åpen. Der var også heisekran for å losse fra lekter og bulldoser til å trekke lekteren til land.
Svalbardposten skrev flere artikler om oljeoperasjonen på Haketangen. En engelskmann var radiooperatør og opererte MF sambandet via Svalbard radio. Han hadde også kommunikasjon med flyene når de skulle lande og med båtene som ankom Haketangen.
– Det var rett og slett et eventyr. Jeg fikk allsidig erfaring på mange områder. Vi jobbet sammen med flere nasjoner, ble bedre i språk og kulturforståelse. Beslutninger skulle tas hele tiden når det gjaldt båtkjøring, lossing, og om det var vær til å fly. Vi var lokale kjentfolk som skulle operere alt, sier han.
Ett år av gangen
Den erfarne svalbardianeren har mange opplevelser å se tilbake på. Nå nærmer det seg et nytt år med raske skritt, og Stig sier som de aller fleste på Svalbard.
– Jeg tar ett år av gangen. Grunnen til at jeg er her er den naturlige tilknytningen jeg har til plassen, mange gode venner og så er jeg fantastisk glad i naturen. Store deler av fritiden er jeg på hytta på Vindodden eller så nyter jeg sjølivet i båten. I sommer hadde jeg nærmere femti overnattinger i båten, sier Stig.
Nå ser han fram til julefeiring i Kongsberg sammen med familie og de to barna sine på 10 og 14 år.
Mer om oljeboring på Haketangen:
1976: Første gang det ble boret etter olje på Haketangen var i 1976. Da var det Norsk Polarnavigasjon som sammen med samarbeidspartnerne Norsk Svalbardolje og Norsk Vikingolje stod bak. Som boreentreprenør valgte de det amerikanske selskapet «Parker Drilling Company».
Til boringen skulle selskapet benytte den samme boreriggen som ble brukt på Sarstangen. I august-september 1976 ble riggen flyttet til Haketangen. Testingen der viste imidlertid ikke drivverdige forekomster av petroleum.
1987: Det svenske selskapet Polargas Prospektering Komanditbolag ønsket å undersøke mulighetene for å finne olje eller gass på Svalbard igjen. Selskapet var eid av 20 svenske kommuner og Den svenske staten hadde gått inn med tre millioner kroner.
Svenskene hadde avtale med Norsk Polar Navigasjon som hadde utmålene og ga dem rett til å bore på sine områder.
Boring var planlagt påbegynt 1. juli 1987. Den nederlandske båten «Elder» med utstyr og folk fra operatørselskapet Deutag ankom Haketangen natt til 24. juni 1987.
Det ble boret ned til et totalt dyp på 2.337 meter. I tillegg til tre tester som ble foretatt i 1987, ble det i 1988 foretatt ti tester. Testene avdekket mindre mengder gass. Hullet ble avsluttet 22. august 1988 og plugget. Dermed var enda en boring gjennomført på Svalbard, en boring som nok en gang hadde resultert i tørr brønn.
Kilde: «Oljeleiting på Svalbard – en glemt del av norsk oljehistorie.» av Peter Johannes Brugmans. Utgitt av Store Norske Spitsbergen Kullkompani Aktieselskap i 2008.
