John Utsi (1942–2021)

Så fikk vi den triste beskjeden om at John Utsi gikk ut av tiden 4. april 2021, 78 år gammel. Han fikk et kraftig hjerteinfarkt og døde etter få dagers sykeleie på St. Olav i Trondheim 1. påskedag, med Marit og Anne Marie hos seg.

Vi ble kjent med John da han og Marit og Anne Marie kom til Svalbard sommeren 1981. John var ansatt som bergingeniør hos Store Norske og hadde først ett år ved hovedkontoret i Bergen før det ble Longyearbyen i 18 år. John var kjent som en meget dyktig og respektert bergmann med lang og bred erfaring fra Norsk Nefelins anlegg på Stjernøya og flere år ved Rana Gruber før han begynte sin lange arbeidsdag hos Store Norske. John hadde imidlertid arbeidet på Svalbard allerede i 1965 da han hadde sommerjobb på strossene i Grube 4 og Grube 5. På den tiden var det krav til relevant praksis fra forskjellig gruvearbeid for kunne begynne på bergavdelingen på NTH. Året i Bergen og de første årene i Longyearbyen arbeidet han med gruveplanlegging før han begynte som gruvesjef i Gruve 7. Her introduserte han nye brytningsmaskiner med stor suksess, teknologi og maskiner som benyttes den dag i dag. Fra 1983 arbeidet han som teknisk direktør, en stilling han var i til han gikk av med pensjon. Mange er de planer og prosjekter han har ført i pennen med stor omhu og kompetanse. Det kunne være på anlegg ute, som veier, kaier og transport- og lasteanlegg, for ikke å glemme en rekke gruveplaner og -prosjekter. Planlegging og tilretteleggingen av gruvedriften i Svea Nord var et stort prosjekt for Store Norske der John hadde en tidlig og helt sentral rolle.

Vi, som de fleste andre som bodde på Svalbard på 1980- og 90-tallet, hadde foreldre og søsken langt borte, og da ble gode venner viktig. Og John var en god venn. For John var familien veldig viktig, men han hadde også plass til gode venner i folden sin. Det var alltid godt å være sammen med John og å være gjest i hjemmet deres på Haugen. For John og Marit tok ofte initiativet til sosiale sammenkomster, enten det var det årlige sildelaget med selvfisket sild fra Åsenfjorden i Trøndelag, den flotte julefrokosten med masse hjemmelaget mat eller en helt vanlig søndagsmiddag når en av oss var alene fordi resten av familien var bortreist. John tok seg godt av gjestene sine, og det ble ikke spart på noe. Han pratet og lo og skålte, og når øynene ble smale og det lune smilet kom, da visste vi at han hadde en god kommentar på lur. John var glad i den sosiale kontakten med vennene sine, og han fulgte alltid gjestene helt ut på snøskavlen for å si godnatt – i bare sokkelesten.

John ble født på den lille plassen Adjetjohka utenfor Kautokeino og gikk på realskole og gymnas i Alta før han begynte på bergavdelingen på NTH. Han fortalte ikke så mye om oppveksten sin, men vi forsto at det ikke hadde vært bare greit å være borte fra familien og å gå på internatskole som liten gutt. Men han fortalte også at han drev med skihopping da han bodde i Alta og kunne med ikke så lite stolthet fortelle at han hadde slått Bjørn Wirkola i hoppbakken, og hoppet i Planica også, det siste riktignok på kulen og på sommerstid.

John var en turmann og likte å være på scootertur om vinteren og på jakt- og fisketurer om sommeren. Men han kunne også være formell i jobbsammenheng når omstendighetene forlangte det. John sto støtt både i scooterdress og i mørk dress.

John og Marit reiste «på slutt» i august 1999 og flyttet inn i flott leilighet i Trondheim. De hadde også hytta i Åsen, hvor John trivdes godt. Selv om vi alle etterhvert flyttet fra Svalbard, har vi holdt kontakten og har hatt våre private Svalbard-treff både i Oslo og hos Anne Marie i Sandefjord når John og Marit var på besøk der. Vi skjønte etterhvert at han var kommet nærmere røttene sine igjen, og han fortalte gjerne om flotte jakt- og fisketurer i Finnmark. Og han delte raust av fangsten sin; selvfisket fisk og selvplukkede molter sto flere ganger på menyen. De siste årene ble helsa dårligere, og han fikk problemer med bena og ryggen, men humøret, den gode replikken og holdningen som gjorde at du følte deg vel i hans selskap, beholdt han hele tiden.

At John etterlater seg et stort tomrom, er det ikke tvil om; det blir stille for Marit i Trondheim og Anne Marie, Amund og Ane i Sandefjord nå. Men også for oss blir det tomt og rart uten John, og vi er glade for alle de gode minnene vi har fra 40 års vennskap.

Glück auf!

Inger-Johanne Lundgren

Kari og Johs. Vik

Aud og Stein-Iver Koi