Utvidelse av skyteforbudssonen = dårligere friluftstilbud og ekskludering

Begrunnelsen er følgende:

«Begrunnelsen for reglene er hensynet til sikkerheten for dem som bor, oppholder seg og ferdes i dette området, og behovet for å skille mellom områder for henholdsvis jakt og friluftsliv».

Videre påpeker de at rypejakten er fra 10. september – 23. desember, og at det er «uheldig» at det er stor friluftsaktivitet i det tidsrommet en har anledning til å skyte ryper. Nå kan det kanskje diskuteres hvor stor friluftsaktivitet det er rundt Longyearbyen i november og desember. Det som er trist er at det er et samspill og en helhet som ikke blir sett. Departementet legger allerede til grunn i innledningen sin et konstruert og ikke-eksisterende skille mellom friluftsliv og jakt. Jakt er en form for friluftsliv. Jakt er friluftsaktivitet. Til og med miljødepartementet bekrefter dette gjennom sine undersøkelser om nordmenns deltakelse i friluftsliv.

For mange av oss som bor i Longyearbyen er muligheten for å utøve friluftsliv i form av jakt i nærområdet en av grunnene til at vi trives her, og at vi ønsker å bo i Longyearbyen. Det er verdifullt og unikt på så mange måter. En kan høste av overskuddet i naturen, og for en gangs skyld slippe å kjøpe oppforet kylling fraktet opp hit med fly. Det er en historisk sus ved å kunne overleve av det naturen i Arktis gir, vi går i fotsporene til de gamle fangstmennene og alle de som har vært her oppe før oss, og er med på å videreføre viktige jakttradisjoner og kunnskap. Slik som streken er tegnet opp på kartet i dag gir det oss unike muligheter til å lære den yngre generasjonen om bærekraftig mat og skape miljøbevissthet og engasjement.

For selv om det bare er streker som er flyttet litt på et kart så er allerede dørstokkmilen for å utøve friluftsliv på Svalbard høy for mange. Det er hardt vær, isbjørnfare og krevende terreng. Jeg husker selv da jeg kom opp for første gang for litt over ti år siden som fastlandselev på videregående rett fra den flate asfaltjungelen i Oslo. Bare det å gå opp til Sukkertoppen var en liten ekspedisjon; skarpe steiner som spiste opp de nye fjellstøvlene, brattheten, vinden og isbjørnen som ingen visste hvor var. Heldigvis hadde jeg tur- og jaktvante medelever som tok meg med på tur, og som tok ansvar for våpenhåndteringen. Vi hadde rypejakt som en del av gymtimen og på turene i helgene, og for meg som var ny på Svalbard og for jakt så var det mer enn langt nok og krevende å gå opp på Platåfjellet. Vi kunne kose oss med gode rypemiddager som var et miljøvennlig og eksklusivt supplement til studentmiddagene som vanligvis bestod av langreist billig frossenmat fra Coop’en. Disse opplevelsene og mulighetene for bærekraftig og kortreist mat hadde jeg ikke fått om strekene hadde vært flyttet.

Gjennom min jobb som friluftslivlærer på Svalbard Folkehøgskole blir også nærområdene flittig brukt. I høst hadde skolen et valgfag der alle elever uavhengig av fysisk forutsetninger og turkompetanse kunne velge turer i nærområdet. Da hadde skolen elever med jegerprøven som spurte om de kunne ta med seg hagla, og svaret var selvsagt «ja». Fra et pedagogisk ståsted så var dette en berikelse på turen både for å kunne vise elevene ulike former og bredden innen friluftsliv, men også fordi jakt er en integrert del av det arktiske Svalbardfriluftslivet og kulturen her oppe. Medelevene fikk lov til å være med på rypejakt, og det skapte stort engasjement og interesse da rypejegeren felte første rypen. Det skapte rom for gode refleksjoner rundt jakt, og kortreist og bærekraftig mat. Det satte fokus på våpenhåndtering og jakt når en er med en gruppe. Rypene ble fryst ned, og senere hadde elevene opplæring av hvordan man kan flå og tilberede rype.

For det er ikke til å stikke under en stol at ved å flytte disse strekene så kommer vi til å ekskludere mange fra å oppleve denne formen for friluftsliv. Det vil medføre et redusert friluftstilbud, og gjøre det vanskeligere å videreformidle viktigheten av jakt på Svalbard i dag og før. Det er også slik at for oss som bor på Svalbard blir dagene fort korte utover høsten, dagslyset forsvinner i takt med at det blir mer værhardt og terrenget kan bli mer krevende å gå i med snø, og det er begrenset hvor langt en rekker å gå vekk fra byen før en må snu.

Justis- og beredskapsdepartementet begrunner sikkerheten som et av hovedelementene i høringsforslaget uten å utdype dette nærmere, men når det brukes formuleringer som «å skyte ryper» regner jeg med at det er relatert til våpen og skyting. For å kunne jakte rype må du ha et obligatorisk jegerprøvekurs, et omfattende teoretisk og praktisk kurs der du må bestå en eksamen før du i det hele tatt kan få lov til å søke om å jakte rype. Rypejakt på Svalbard foregår i oversiktlig terreng og med avfyring av våpen på nært hold i forhold til dyret. Det er ikke i mer uoversiktlig terreng som skog og kratt, som for eksempel kan være tilfellet mange plasser på fastlandet. Jeg har aldri hørt at det har vært en diskusjon rundt bordet på Kroa om rypejegere som oppfører seg upassende eller viser dårlig våpenhåndtering i nærområdet rundt Longyearbyen. Aldri har jeg følt at rypejegere har truet min sikkerhet når jeg har vært på tur i nærområdet rundt Longyearbyen. Når det gjelder våpen og potensielle vådeskudd har jeg kun hørt om dette i forbindelse med bruk av rifle. Et våpen som nærmest hvem som helst uten erfaring med våpen eller jakt kan få tillatelse til å anskaffe seg av Sysselmannen med begrunnelse i isbjørnbeskyttelse. At en gang på gang er vitne til turister som får en treminutters instruksjon om bruk av rifler over disken i en av de lokale sportsbutikkene. Se de famle, aldri har de avfyrt et skudd med dette våpenet på en skytebane eller i det hele rørt et våpen før. Møte dem med bolten i riflen på vei opp skråningen mot Skjæringa fra byen og få en potensielt ladd eller halvladd rifle pekende rett i ansiktet, eller enda verre – i en butikk i sentrum. Og dette har skjedd meg og andre jeg kjenner flere ganger. Hvis det er noe som truer min sikkerhet med tanke på våpen og skyting i Longyearbyen og nærområdet så er det dette, ikke rypejegere som er gode på våpenhåndtering og har bestått en omfattende jegerprøveeksamen.

Det er mange tiltak departementene kunne gjort for å bedre sikkerheten til lokalbefolkningen i Longyearbyen i lys av samfunnsutviklingen de senere år hvis det er det de ønsker; skaff en psykolog og et bedre helsetilbud, skredsikre flere områder, slutte å ukritisk låne ut rifler over disk i sportsbutikker til mennesker som har null erfaring med våpenhåndtering eller ferdsel i Arktis. Lytte mer til lokalbefolkningens reelle behov og utfordringer.

Å frarøve lokalbefolkningen muligheten til å utøve friluftsliv i form av jakt i nærmiljøet og dermed videreføre viktige og verdifulle friluftslivstradisjoner som er godt forankret i lokalbefolkningen og i Svalbards historie med grunnlag i et oppdiktet argument om at det skal bedre sikkerheten for oss som bor her er ikke en av dem. Det syns jeg er uheldig.

Christine Tilley,

Svalbardfrelst friluftslivlærer og turentusiast