Tilrettelegging og fellesgodefinansiering

Turismen til Longyearbyen er i vekst, og med det følger utfordringer rundt økt belastning på lokalsamfunnet og den bynære naturen. Denne utviklingen fordrer økt tilrettelegging og utvikling av nødvendige fellesgoder som kan avdempe turismens avtrykk, noe som krever solid finansiering.Svalbards Miljøvernfond forventes å måtte spille en langt mer offensiv rolle i disse utfordringene enn de hittil har gjort.

Miljøvernfondet får inn det aller meste av sine over 20 millioner i året fra turismen, og man kan argumentere for at dette i praksis er en turistskatt. Formålet med fondet er å beskytte naturmiljø og kulturminner på Svalbard, noe som er allment anerkjent i brede lag av lokalsamfunnet. Likevel stiller vi spørsmål ved om dagens innretning på bruken av midlene er optimal sett ut fra et helhetsperspektiv der også lokalsamfunnets utfordringer og behov tas med i vurderingen. Vi mener nei, og at det innenfor fondets formål også bør defineres tydelig at lokalmiljøet er en del av det som skal ivaretas og beskyttes, på like fot med natur og kulturminner.

Longyearbyen lokalstyre og Visit Svalbard (som representerer 72 reiselivsbedrifter) har i fellesskap utarbeidet «temaplan for ferdsel og opplevelse», en plan som peker på de mange ulike tilretteleggingsbehovene som finnes i byen vår. Gangveier, stier, broer, løyper, akebakke, aktivitetstraséer, tilgang til bynær natur, belysning og skilting er blant elementene i planen, tiltak som vil være til nytte og glede for så vel fastboende som tilreisende. Ved å tilrettelegge for bedre flyt i hvordan folk beveger seg rundt i byen og fokusere på opplevelser og historiefortelling, vil man også oppnå at byen vil fungere bedre for de mange som besøker oss og som lurer på hvor de kan gå, hva de kan se – og ikke minst hva som er greit og ikke greit i møte med et lite lokalsamfunn.

Denne type tilretteleggingstiltak kalles gjerne «fellesgoder», altså noe alle vil kunne nyte godt av. En interessant erkjennelse etter samarbeidet rundt temaplanen er at reiselivets tilretteleggingsbehov i stor grad sammenfaller med det lokalstyret ser som nyttig og ønskelig for lokalsamfunnsutviklingen. Den store utfordringen er dog ikke å ramse opp alt vi har behov for eller ønsker. Det er når vi snakker finansiering det gjerne blir stopp, for denne type tilrettelegging koster penger - både til selve investeringen, men også til den videre driften.

På fastlandet domineres diskusjonene rundt turismeveksten på populære reisemål av nettopp disse spørsmålene. Hvordan tilrettelegger vi for turismen og hvordan unngår vi slitasje på natur og lokalmiljø? Og hvordan finansierer vi nødvendige tiltak? På Svalbard ligger svaret i dagen og vi har mulighet til å ligge i forkant av utviklingen, siden vi her allerede har en avgift på alle tilreisende som i praksis er å anse som en turistskatt. 150,- per gjest kreves inn, fra turismen alene tilsvarer det nærmere 18-19 millioner – i året. Med den utviklingen vi ser i reiselivet vil det om ikke mange år være 25-30 millioner som dras inn til Svalbards Miljøvernfond årlig.

Reiselivet på Svalbard er definitivt kommet for å bli, og det forventes både flere gjester og flere arbeidsplasser innen næringen i årene som kommer. Dette er en ønsket utvikling fra både sentrale og lokale myndigheter, der Longyearbyen og nærområdene rundt i større grad skal brukes, samtidig som det understrekes at utviklingen må skje i pakt med de strenge miljøkravene og -målene som eksisterer for øygruppen. Vi mener derfor det er nødvendig med en gjennomgang av Miljøvernfondet (turistskatt), med sikte på å fristille midler til tilrettelegging og fellesgoder. Dette vil være til nytte og glede for byens befolkning og gjester, samtidig som belastningen på den bynære naturen og lokalsamfunnet blir holdt på et minimum.

Denne saken er av vesentlig betydning for utviklingen av Longyearbyen, derfor imøteser vi at øvrig næringsliv, lokale politikere og ikke minst frivillige lag og organisasjoner melder seg på i debatten. For dette angår oss alle, det er vår by – men også våre gjester, som vi både skal ønske velkommen og gi gode opplevelser. Sammen kan vi legge til rette for at samspillet mellom turisme og lokalsamfunn blir enda bedre i fremtiden, og der vekst ikke gir større fotavtrykk enn absolutt nødvendig. Det vil være bærekraft i praksis.

Av lokalstyreleder Arild Olsen

og reiselivssjef Ronny Brunvoll