Til minne om Frank Rosø
Kjære Frank. Få var mer levende enn deg. Derfor er det ekstra brutalt og trist når du så plutselig er borte.
Du var en hederskar, mener Laila. En bauta, skriver Helge. Snill og omtenksom, skriver Marianne og Eirin. Kjell Audun kaller deg høvding og veiviser – og alle er vi enige om at flere skulle vært så god som deg. Da ville verden vært bra. Du var den bestefaren alle drømte om å ha!
Du var trygg og tøysete med et godt glimt i øyet. Du hadde alltid tid, hvis noen trengte en hånd. Du var raus med sin visdom, beskriver Wiggo. Vi minnes deg skranglende rundt Svea i en gammel pickup lastet med verktøy for å fikse alt som kunne briste. Vi husker deg som arbeidskar i varmen på Vinboden, snekkerverkstedet hvor polarhunden Tundrak fikk sitt livs beste stunder på en gammel rød sofa.
Vi ser deg levende for oss med scooter på veg til Vindodden eller på Fruene sammen med gutta og kaffikoppen. Alltid var du smilende og oppmerksom på menneskene rundt deg. Og alltid hadde du ei god historie på lur. Ingen hadde et lunere smil enn deg, og det vil vi alltid huske deg for. Minnene om deg vil leve videre i alle oss som kjente deg.
Mange av oss fikk ikke anledning til å delta i verken minnestund eller begravelse, men hjertene våre er til stede. Våre dypeste medfølelser går til Anita, Lill-Eirin og resten av familien. Takk for alt, kjære Frank. Du har beriket våre liv.
