Tekstilkunstner etterlyser teppet som forsvant?

Det var en gledens dag, høsten 1979, da jeg fikk mitt første utsmykkingsoppdrag for KORO av konsulent Ellen Rittun om å tegne og veve et teppe til administrasjonsbygget på Svalbard. Oppgaven var låst, det vil si at målene var oppgitt, 2 x 1,5 meter, og mottoet var: «Flora.» Det er uhyre vanskelig å veve en natur du aldri har sett. Like vanskelig er det å lage et kunstverk til et rom man ikke har sett. Selv om jeg visste at jeg kunne trekke fra utgiftene ved å reise opp for å se hvor det skulle henge og se med egne øyne hvordan det var på Svalbard om sommeren, hadde jeg ikke penger til det. Utøvende kunstnere fikk ikke reisen dekket.

Vi var tre som fikk utsmykningsoppdrag, Maleren og grafikeren og kunstprofessor Ludvik Eikaas. To tekstilkunstnere, Randi Heitmann Hjort og jeg, Bjørg Gunvor Måseide, resten var innkjøpt kunst som ble hengt opp rundt omkring.

Derfor ble det det vanskeligste kunstverk jeg har laget. Jeg måtte lage meg en falsk plattform ved å lese bøker om Svalbard, historien, overvintring, se bilder, film og lysbilder av floraen og fauna. Min eneste fordel var at jeg bodde i Bodø og hadde bodd i Finnmark og noe av topografien er lik. Vi har også reinrose og myrull. Det tok tid før jeg kunne sende et utkast til Sysselmannen, Jan S. Grøndahl, for godkjenning. «Intet å bemerke» var svaret jeg fikk. Da ringte jeg sysselmannen og sa at svaret var som å helle kaldt vann i årene på en kunstner. «Jamen» sa han,» jeg har ikke greie på kunst.» Hvorpå jeg svarte: «men en mening har du nok.» Det måtte han erkjenne.

Så startet vevingen, og da Rønvik Vel, der jeg hadde atelie, hadde åpent hus, kom det besøk som jeg aldri før hadde hatt. Det hadde ryktes at jeg holdt på med denne utsmykningen, og der kom kokker, fangstmenn eller andre som hadde bodd eller bodde på Svalbard. De bad meg si fra til avisen når teppe var ferdig slik at de fikk se det før jeg sendte det nordover. Da de utbryt at ja slik var det, ble jeg beroliget, jeg hadde lykkes. Dessverre ble jeg forsinket av en alvorlig sykdom, men tilslutt kom teppe opp på veggen, i 1981. Jeg smilte da jeg fikk brev fra sysselmannen, der han skrev: «Sommeren her oppe er kort og hektisk, men drøm om sommer kan ingen ta fra oss.» Jeg må jo innrømme at hans poetiske tilbakemelding gledet meg stort.

Så gikk årene, og en dag jeg så på nyhetene kom noe som satte meg helt ut, meldingen om brann i Administrasjonsbygget. Jeg så for meg i ånden at teppe mitt gikk opp i røyk. Men meldingen var at kunstverkene var reddet, men teppet var røykskadet. Han som kontaktet meg spurte om jeg trodde det var greit at han brukte høytrykkspyler på det. Han hadde god erfaring med det på andre ting. Jeg så for meg at myrullen som var vevet av uspunnet ull forsvant med vannet. Jeg mente det var bedre å sende det til Kunstindustrimuseet i Oslo. De sendte det til Trondheim og fikk det tilbake.

Men hvor er det nå? Det henger ikke i bygget og den politikvinnen jeg snakket med lovet at hun skulle etterlyse eller se om hun fant det. Hun ringte meg senere og sa at hun ikke hadde funnet det. Det kan være flere alternativer, noen har forlagt det et sted, noen har tatt vare på det, eller gleder seg ved å se på det. Kanskje er det et av de kondemnerte verkene. Jeg brukte år på det, så er det noen på Svalbard som vet noe så skulle det glede meg at det kom til rette, eller verkets skjebne. Slik at sysselmannens utsagn står ved lag, at «drøm om sommer kan ingen ta fra oss.»

Billedkunstner Bjørg G. Måseide.

Moss