Svar til Ree om Shang Po Lar

Den som ikke kjenner det gamle gruvesamfunn må sitte igjen med inntrykk av et forfyllet og følelseskaldt miljø. Harselerende sitat fra Sysselmann Finn Backer Midbøe faller på sin egen urimelighet. Ønsket han å støtte opp om samfunnet og lette utfordringene?

Skru tiden tilbake til morgenen 05. november 1962. Ulykken er et faktum. Omkring kl. 08.00 er situasjonen på sysselmannskontoret at Sysselmann Midbøe har mottatt telegram fra Trust Arctic Ugol i Barentsburg; russerne stiller sine helikopter til disposisjon. Sysselmannens eneste transportmiddel for å rekke Ny-Ålesund er m/k «Nordsyssel» som sliter i isen på veg mot kai i Longyearbyen. Issituasjonen i området er meget vanskelig. I beste fall vil båten trenge 2-3 dager på turen til Ny Ålesund. Alle med rimelig kunnskap om ulykker kjenner betydningen av raskt å få fram hjelp og støtte. Tilbud om helikopter ble arkivert.

Da «Nordsyssel» er kommet til kai i Longyearbyen, lastes hjelpeutstyr ombord. Kort senere er kompetente personer om bord, da er situasjonen tilspisset. Kaptein Rist mener forholdene er uforsvarlig, han går på land, men beordres om bord.

«Nordsyssel» setter kurs nordover, men et stykke ut i Isfjorden kjører den seg fast. Liggende i fastlåst posisjon starter kommunikasjon med Ny-Ålesund på åpen radio. I Longyearbyen sitter innbyggere med sine båndopptagere og logger samtalene. Mange er sjokkerte, det er en vond situasjon.

Noen husket også tragedien etter eksplosjonen i Ny Ålesund 07. jan 1952 med 9 omkomne. Selv med dårlige odds for å rekke fram til ulykkesstedet gjorde Bergmester Harald Welde og assistent hos Sysselmann Balstad – Bjarne Winter Thorsen - seg klar med hundespann. De krysset Isfjorden, men umulige snøforhold på nordsiden, sammen med alvorlig uvær, tvang dem til retur. På Isfjorden måtte de bryte leir og ved retur til Longyearbyen var de sterkt forkomne og hadde frostskader. Det tok lang tid før Ny Ålesund fikk direkte kontakt med dem fra utsiden.

Denne gang ankom «Nordsyssel» Ny Ålesund 9. november om ettermiddagen. Annen mulighet for rask assistanse ble ikke nyttet.

La gå, dette var under den kalde krigens periode. Samspillet mellom det norske og russiske gruvesamfunn i den tiden var preget av gjensidig forståelse for utfordringene. En rekke eksempler kan nevnes på gjensidig støtte mellom driftsselskapene når det oppstod uventede hendelser. Det russiske samfunn Pyramiden var takknemlig da en fødende kvinne omkring 1957 trengte lege. Sysselmann Odd Birketvedt spente på seg skiene og i snøfokk med dårlig sikt loset han det russiske beltekjøretøyet trygt fram til Pyramiden. Kvinnen fikk den assistanse hun trengte.

La oss kikke på «Shang-Po-Lar»’s historikk. Svalbardposten i 1962 var et en-mann-show, assistert av «pakkegjengen» hver fredag. Redaktør var Hans Engebretsen, også i rollen som velferdssekretær. Hans var en markant personlighet og mange tiltak så dagens lys takket være hans engasjement. Han var oppriktig engasjert i samfunnet. Avisen den gang var et upolitisk meldingsblad for Longyearbyen Velferdsråd. Redaktøren disponerte skrivemaskin, stensilmaskin, fasttelefon til et begrenset utbygget nettverk, fjernvalg til fastlandet eksisterte ikke, ikke bil. Svalbardpostens stab er i dag seks ansatte, moderne hjelpe- og kommunikasjonsmidler. Det er nå lokalavis med meget bredt dekningsfelt, ha dette i betraktning når meldingsbladets innhold vurderes. Riksaviser og radio hadde ut over vinteren 1962/63 bred dekning og oppfølging av tragedien i Ny Ålesund.

Etter ferie i 1962 tok Hans Engebretsen kontakt med en del personer i Longyearbyen og luftet en ide om å skape et seriøst restauranttilbud i lokalene etter tidligere Messe Vest (i Sverdrupbyen). Undertegnede var en av de som ble kontaktet. Jeg innrømmer åpent at min første tanke var – klarer vi dette?

Hans startet opp og fordelte oppgaver. Kom en rundt på anlegget litt senere var opplevelsen; på elektrisk verksted ble det produsert lampeholdere, mekanisk verksted og snekkerverksted hadde sine oppgaver, senere ble det sydd gardiner og bakvegg på scenen ble malt med orientalske motiv.

Når dørene ble åpnet 8. desember stod servitørene klar i uniform, musikerne hadde stilt opp og publikum hadde pyntet seg! Det ble en stilfull aften. Kritiser gjerne at drinkene var blandet ut på forhånd, siktepunktet var å vinne erfaring, vi skulle ikke ha «nakkeskudd». «Shang-Po-Lar» fikk en god start og fungerte fram til «Huset» kunne tilby et serveringssted som passet til lokalsamfunnets forventninger. Senere kom også andre tilbud.

Tor Ole Ree farer med tøv. Kings Bay ulykken ga ikke noe incitament til åpningen av «Shang-Po-Lar», det skulle bare mangle. Framdriften og forventningene til å løse oppgaven hadde engasjert mange. Ulykken i Ny-Ålesund hadde satt preg i gruvesamfunnet og radioen kom med stadige nyheter gjennom vinteren.

Ny-Ålesund og Store Norske i Longyearbyen hadde hatt sin del av ulykker, samtidig, livet måtte gå videre. «Shang-Po-Lar» bør vurderes som et skritt mot normalisering. Alle visste at de kunne gå der, ha en hyggelig aften og gjerne ta damen med.

Kanskje slet vi litt med nyttårsfest og solfest på Huset. Medbragt ble ikke akseptert på «Shang-Po-Lar» på Huset var situasjonen en annen. Sysselmannskontoret ønsket ikke å involvere seg, dette fikk Selskapet ordne. Ordensforstyrrelse skulle nær ha et omfang, før øvrigheten stilte opp.

Et par år etter nevnte fest på Huset er vi kommet til påsketider 1964. Salg av vin og brennevin foregikk etter kvotesystem, men til påske det året ble det fra brennevinskjelleren solgt et samlet uvanlig stort kvantum. Øvrigheten var på sledetur, men de hadde med et radiosett. Over Svalbard radio ble det sendt bekymringsmelding. Svaret var å oppnevne bergmester Harald Welde til settepolitimester, han aksepterte mot at undertegnede aksepterte å bli assistent, slik ble det.

Festlighetene ble gjennomført uten behov for kartonger til oppbevaring. Da lokalitetene var avstengt hadde betjening og oppnevnt «øvrighet» en festlig avslutning.

Os, 29. desember 2019.

Rolf B. Røberg