Svalbard-dikt

Svalbard

Æ kan'kje forstå koffer æ e så gla i. Noen som e så ufattelig kald.
Dine frodige former kan æ 'kje ta i. Men når æ får se dem e alt som det skal.
Når sollyset stryker de dypeste daler. Når skyggene vekker mitt ville begjær.
Når stillheten holder de vakreste taler. Først da kan man se korr liten man er.

Å Svalbard og Longyear, Pyramiden, Kings Bay. Har egne små sanger som spilles for deg.
Har du tid til å lytte, så vil du forstå. Du e'kje så langt unna himmelen nå.
Å Spitsbergen, Sassen, og Nordenskiöld land, å Reindal'n og Todal'n, hør for en klang.
Har du tid til å lytte, så vil du forstå. Du e'kje så langt unna himmelen nå.

Du kan være jævlig, og vrien i grunnen, ligge der naken og vakker som få.
Så tørke du langsomt bort smilet fra munnen. Lar dødsangsten komme til oss som e små.
Du lar mæ'kje puste i snykov og uvêr. Du e full av fara, det e bære sånn
Isbreer kalver, og fjellene ruver. Lykken må finnes med våpen i hånd.

Du danse i nordlys i måneskinnsnatta. Jomfruelig, snykvit, fjell bakom fjell.
Har på dine absolutt fineste hatta, og smelter de kaldeste sjeler i kveld.
Du glitrer i sølv fra det islagte havet. Kanskje går det en isbjørn der ute et sted.
Denne storslåtte skjønnhet er gitt oss i gave. Lykken e Svalbard, her finn vi fred.

Å Svalbard og Longyear, Pyramiden, Kings Bay. Har egne små sanger som spilles for deg.
Har du tid til å lytte, så vil du forstå. Du e'kje så langt unna himmelen nå.
Å Spitsbergen, Sassen, og Nordenskiöld land, Å Reindal'n og Todal'n, hør for en klang.
Har du tid til å lytte, så vil du forstå. Du e'kje så langt unna himmelen nå.

Hårek Sørensen
Storsteinnes