Sammen om Longyearbyen

Perioden startet brått i møtet med naturfarene i desember 2015, da vi fikk oppleve at det å bo i Longyearbyen ikke var trygt. Siden da har mye av fokuset politisk vært rettet mot dette. Samtidig førte usikkerheten i gruveindustrien oss inn i en ny stortingsmelding som tydeliggjør hvilke tjenester som skal tilbys for oss her i nord. Utfallet til gruvedriften vises nå gjennom det vi nå ser: Svea og Lunckefjell bygges ned.

Stortinget var opptatt av at vi skulle lykkes i å omstille samfunnet, men samtidig tydeliggjorde de tidligere mål: Familiesamfunnet skal bestå og vi skal fortsatt ikke være et livsløpssamfunn. Befolkningsvekst i seg selv er heller ikke et mål. Følgelig blir vekstbasert næringsliv heller ikke et selvstendig mål. Det er selvsagt ønskelig og nødvendig med et næringsliv som en naturlig del av Longyearbyen. Men tanken er at dette skal understøtte de nasjonale politiske målene med øygruppen, ikke omvendt.

På den økonomiske siden er det slik at LL, som samfunns-tilrettelegger, ikke får økte inntekter i takt med økt befolkning. Vi får heller ikke reduserte inntekter ved en nedgang. Dette kan forklare hvorfor vi ikke får napp på alle våre ønsker og behov, selv om de er aldri så åpenbare. Dette byr selvsagt på utfordringer når ting vokser, men gir tilsvarende stort handlingsrom for omstilling - og det er jo der vi er nå.

Arbeiderpartiet valgte i denne perioden å sikre et trykk på næringsutvikling, gjennom at stillingsbrøken til nestlederen i Lokalstyret ble økt, i tillegg fikk vi øremerkede prosjektmidler til ansettelse av en næringsrådgiver. Sammen har de jobbet aktivt mot næringsliv, nasjonale myndigheter og rikspolitikere. Det har blitt etablert nye arbeidsplasser og befolkningstallet har ikke vist nedgang. Vi mener derfor løsningen har fungert. Det finnes absolutt en rekke uløste problemstillinger. Både voksesmerter og utfordringer i samfunnsstrukturen, men disse skal vi løse sammen.

Selv om Longyearbyen er annerledes-samfunnet, så skal byen vår bygges gjennom de samme prinsippene som på fastlandet. Faste stillinger, en lønn å leve av og et felleskap å ta del i. Avsløringer om sosial dumping i arbeidslivet og tall på at opptil 100 turoperatører står utenfor det organiserte reiselivet viser at noen skummer fløten og ikke bidrar til fellesskapet. I tillegg tar de næringsgrunnlag fra de seriøse aktørene. Vi ser en også by der forskjellene blant folk er blitt større. Og da sier vi stopp.

Omstillingen vi begynte for noen år siden er langt fra over. Næringsmulighetene her har et enormt potensiale, det ser vi gang på gang. Vi stiller ikke lengre spørsmål om det er mulig med et lønnsomt næringsliv på 78 grader nord, det blir snarere et spørsmål om hva vi ønsker å leve av, hvor stort det skal være og hvem som skal få ta del i dette.

Vi skal være sammen om Longyearbyen og derfor mener vi det er rett å gi oss selv et pusterom, for å finne de gode løsningene, og bygge et Longyearbyen med mindre forskjeller.

Men akkurat nå skal vi glede oss over at det er påske og alt det fantastiske som skjer i lille, store Longyearbyen. Som Svalbard skimaraton, et av symbolene på frivilligheten i Longyearbyen.

Med ønske om en god og trygg påske!

Elise Strømseng og Arild Olsen
Svalbard Arbeiderparti