Reiselivet, et gode eller et onde?

Etter nesten 20 års pause i politikken valgte jeg å engasjere meg politisk igjen våren 2015. Målet for mitt reengasjement var å tale reiselivets sak, da jeg følte at reiselivet ofte ble snakket ned eller ikke hadde en politisk stemme i det hele tatt. Men høsten samme år opplevde jeg endring i ordskiftet og opplevde at reiselivet ble fremsnakket og tiljublet av de fleste. Jeg følte kanskje da at mitt engasjement var litt overflødig. Nå derimot, merker jeg et skifte i uttalelsene og føler absolutt at det er på tide å fremsnakke reiselivet. For det er det som mangler, fremsnakking. Den siste tiden har det vært mye fokus på problem og utfordringer. Dette skal man selvfølgelig ta alvorlig, men jeg ønsker samtidig at man ser hele bildet og ikke ensidig fokuserer på det negative.

Mange i reiselivet på Svalbard har reagert på min partikollega Kjetil sitt leserinnlegg, og jeg skal ikke bruke min tid på å svare ut hans punkter, men for meg er det viktig at Høyre fremstår som det partiet som jobber for tilrettelegging og utvikling av reiselivsnæringen. Dette ble senest befestet under årets landsmøte for Høyre ved å vedta en resolusjon om reiseliv. Det er på bakgrunn av dette at jeg er medlem av Svalbard Høyre. Selvfølgelig skal denne utviklingen her lokalt skje på en ansvarlig måte og innenfor de rammene som er gitt av norsk svalbardpolitikk. Her er jeg og Kjetil helt enig.

Samtidig mener jeg at reiselivet har vist seg som en ansvarlig næring og vært i forkant når det gjelder en ansvarlig vekst. Eksempler på dette er mange. Næringen har selv vært i førersetet når det gjelder begrensninger for ferdsel i terrenget. Man har selv vært med på å utvikle en guideopplæring og sertifisering for alle som skal ta med seg turister ut i terrenget. Dette er man alene om i Norge. De siste årene har man også utviklet vertskapskurs for at alle skal oppleve god service i Longyearbyen, både lokale og tilreisende.

Reiselivet har fått utmerkelsen bærekraftig reiseliv. Det er noe man virkelig har grunn til å være stolt av. Denne utmerkelsen føler jeg ofte blir latterliggjort, men reiselivet jobber hele tiden med å tenke bærekraft.

Selvfølgelig har vi en utfordring med hvordan turistene våre kommer hit, men samtidig var den første bedriften som ble svanemerket på Svalbard et hotell (Radisson Blu Polar Hotell), første miljøfyrtårnbedrift på Svalbard var Basecamp Spitsbergen, og fortsatt er reiselivsnæringen den bransjen som har flest miljømerkede bedrifter. Cruisenæringen var tidlig ute ved å starte strandrydding i starten på 2000 tallet. Gjennom Aeco så har dette blitt til et organisert strandryddingsprogram, Clean Up Svalbard. Videre kan jeg nevne at hotellene hvor jeg jobber og som nylig er bygget, blir bygget for å forbruke minst mulig energi.

Så der statlige eiendomsutviklere i Longyearbyen mener at det ikke er insentiver for å bygge miljøvennlig, ser de private eierne i reiselivet helt annerledes på den saken.

Et viktig bærekraftbegrep innenfor reise-livet er selvfølgelig å ha gjestene boende over lengre tid for å få ned antall flyvninger. Dette er en utfordring det jobbes med, og tro meg, det er ingen som vil dette mer enn reiselivet selv. Men for å løse dette, er det viktig at man får lov å utvikle seg og etablere flere tilbud. Denne veksten av tilbud mener jeg bør skje i Longyearbyen og gi grunnlag for nærturisme.

Noe av det beste vi kunne fått på plass er en sherpasti til Platåberget. Min hjembygd Geilo har etablert en sherpasti, og ved denne etableringen har antall turister som bestiger Hallingskarvet tidoblet seg, samtidig som erosjonsskadene man slet med i fjellet er på retur. En så stor suksess har det vært at man nå har etablert skjerpasti nummer to. At vi ikke har klart å få til dette i Longyearbyen synes jeg er trist. Dette hadde vært et gode både for turister og for lokalbefolkningen, og ikke minst for folkehelsen.

Det jeg ønsker meg mer av når reiselivsdebatten nå har kommet på banen, er det å se på hvordan vi kan utnytte turismen for å få sikret fellesgodene, slik at reiselivet er med på å berike oss fastboende. Den gjør det allerede ved at vi har et godt flytilbud til Longyearbyen, og flyprisene er lavere enn før man hadde veksten i reiselivet, og kun en monopolsituasjon. Reiselivet er med på å utvikle handelsnæringen, som også kommer lokalbefolkningen til gode.

Det som virkelig kunne vært en forskjell er om turistskatten (miljøvernfondet) vi har hadde blitt brukt til tiltak som hadde utviklet fellesgodene og infrastrukturen i Longyearbyen. For med de midlene som turistene årlig betaler inn der så kunne man tilrettelagt mye i Longyearbyen, som veier/stier, skiltet historiske plasser og bygg. Etablert en ordning slik at søppelbøtter blir tømt, sørget for nok offentlige toaletter i cruisesesongen osv. Dette er en debatt jeg håper vi kan ta i tiden fremover.

Jeg tror at man fremover må se mer på tilrettelegging, både for turister og for lokalbefolkning, fremfor å snakke om begrensninger på antall turister. Jeg er foreløpig ikke bekymret for antall turister som kommer til Svalbard årlig. Som en sammenlikning så har min hjembygd Geilo, med 2.500 innbyggere, cirka 175.000 til 200.000 gjestedøgn i løpet av påsken. På Svalbard hadde vi i 2017 147.000 gjestedøgn gjennom kommersielle bedrifter og cirka 20.000 gjennom privat overnatting og Air BnB.

Jeg tror det er plass til noen flere turister.

Stein-Ove Johannessen

Svalbard Høyre