Polar nostalgi i vinternatten

«Lunt i natten ligger byen…
Vernet om av høye fjell. Rad på rad som hvite templer, Bygget av naturen selv.»

Slik går strofene i en av de fineste sangene som noen gang er skrevet om Longyearbyen.
Jeg hørte den for første gang da jeg flyttet opp hit som barn i 1985.
Det var en trygg og bekymringsløs barndom, med daglig utendørsaktivitet i form av klatring og aking i da like trygge og bekymringsløse fjell, som Sukkertoppen.
Verdens herligste akebakke en gang i tiden.
I dag er ikke fjellene trygge lengre. De verner ikke byen og holder oss lun. De er farlige.
Så farlige at 140 boenheter i Lia snart må fraflyttes. For godt.
Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor dette er nødvendig, ei heller manglende respekt eller forståelse ovenfor tidligere hendelser og naturkrefter i stadig endring.
Jeg kjenner likevel på en stille sorg.
Det er vanskelig å akseptere at så mange fastboende uten statens beskyttelse vil bli bostedsløse. Hvor skal de bo? Hvor skal de dra?

En sorg over det som var og aldri skal bli som før.
Når man bor her i vår kjære by over tid blir man i tillegg til yr glede over arktisk natur og alle byens fine folk dessverre også godt kjent med ulike typer sorg.
Mennesker man er glade i flytter og nye bekjentskap stiftes, noen blir offer for naturkrefter i sving og blir borte for alltid – kun minnene er igjen, godt gjemt i hjertet.

For meg, og sikkert mange andre, er Lia selve hjertet i Longyearbyen.
Minner fra livet i Lia og det som var, vil nok en dag også gjemmes på samme sted.
Det var ei tid da mennesker overvintret her – snart er det ikke mulig for mange å bo her vinterstid.
Det er for få trygge hus. Hvor er vi på vei? Hvilke endringer vil vi se i Longyearbyen som samfunn? Hva kan vi gjøre for at byen skal fremstå attraktiv og trygg for familier også i framtiden?
Hvor ble det av de sterke røster da manglende sikringstiltak også ovenfor Lia ble vedtatt? For de som nyter alpint på TV kan man også nyte synet av vellykkede sikringer fra den bratteste fjelltopp…
-Er folk flest bare glade for å få flytte inn i splitter nye moderne boliger i Gruvedalen?
Vil ikke bygging av ny infrastruktur for 140 nye boenheter også koste flesk?

At dette er en by fylt av ressurssterke og samfunnsengasjerte innbyggere finnes det ingen tvil om, enten diskusjonen gjelder firbeintes fornødne, skilt eller postkasser.
Det er viktig og samles om flere og mer alvorlige problemstillinger enn de nevnte for at byen vi er så glad i også kan komme de neste generasjoner til gode, det er vi som må stå på for at våre barn kan få vokse opp her under trygge omstendigheter, se det yrende fuglelivet og saxifragaen blomstre i en ny vår.

Hvor ble det av fakkeltoget for Lia – byens hjerte?

«Det sku bodd folk i husan, husan e som folk
Folk træng hus og hus træng folk i all si tid» (Sitat; Bremnes)

Med ønsker om ei riktig god og trygg jul!
Merethe Stiberg