ØYA VÅR

Vi bor på ei arktisk øy midt mellom fastlandet og Nordpolen! Det er jaggu ikke alle forunt å få lov til. Her er det godt å leve. For folk flest.

Vi betaler Svalbardskatt, har barn som får lov til å vokse opp og gå på verdens beste skole - med verdens beste fritidstilbud i et aktivt samfunn nesten helt uten kriminalitet og ytre påvirkning av å forsøke seg på narkotiske stoffer.

Noen har til og med fri bolig og bil som følger med jobben. Vi har verdens råeste natur og jaktterreng rett utenfor stuedøra. Om man trenger hjelp med noe – eller trenger å kjøpe ny vaskemaskin etter at den gamle har gått dunken stiller folk velvillig opp. Frivilligheten står sterkt i denne byen. Kan vi ønske mer?

Vi har det godt. De fleste av oss. Så godt at etterlatenskaper fra byens firbeinte og seint ankommet post er i stand til å utløse de villeste diskusjoner.

Sysselmannen behandler våpensøknader altfor seint! De foretar trekning av fangst blant byens fastboende – som oppleves urettferdig av enkelte.

Det er huller i veien ut mot flyplassen. Turistene er for mange og de går altfor sakte når de går midt i veien. Det er for mye sol om natta i August. Det er for mørkt i mørketida.

Noen har feilparkert scooteren sin! Det er for mye hunder i sentrum og for lite ryper i fjellet. Det er for høy utskiftning av lærere på skolen og leger på sykehuset. Kan de ikke bare bli? Og – det er for få hus. Og fulltidsjobber.

Noen bor gratis, mens andre må ha fire forskjellige deltidsjobber for å få råd til skyhøy privat leie, hvis de er så heldige at de får den muligheten.

Per har fått seg jobb med medfølgende møblert bolig, Kari – hans kone er med på lasset.

Kari må oppføre seg bra slik at hun ikke blir byttet ut med den tjue år yngre Siri… For da står hun plutselig her, på øya - halvveis mot Nordpolen - uten noe sted å bo!

Det hjelper ikke at hun jobber hos en av byens bedrifter, når de ikke kan tilby et bosted.

Så har vi lille My på sju, som nettopp har flyttet fra sitt hjemland i Øst. Hun har aldri før gått på skole med norske barn eller vært prisgitt engelskundervisning i oppveksten. Hennes foreldre jobber mye til alle døgnets tider for å få hverdagen til å gå opp. Her gjelder ikke arbeidsmiljøloven. Ei heller tarifflønn.

Maria ønsker gjerne delta på et av byens aktivitetstilbud og å være sammen med jevnaldrende også på ettermiddagstid -men tør ikke gå dit alene i vind og sno.

Det er heller ingen som spør om hun trenger skyss eller har lyst til å bli med.

I tillegg mangler hun kanskje det nødvendige utstyret for å delta?

I svømmehallen kan hun ikke dra for hun har aldri lært å svømme, det er litt flaut. Alle de norske barna er jo så flinke. Helgene er lange og hun gleder seg til skolen på mandag.

At byen vår er for folk flest er vel en sannhet med modifikasjoner – inntil videre.

Men det er ikke for seint? Løft blikket opp fra veien med alt det rare i,

smil til et nytt fjes, bry deg – og husk å stemme!

Med ønsker om et godt valg,

Merethe Stiberg

Svalbard Arbeiderparti