Offentlig fest og fantasibeløp?

Undertegnede var intervjuet der, og var for så vidt korrekt sitert. Men på grunn av uttalelser fra to andre i samme oppslag, som jeg ikke var kjent med, finner jeg grunn til å komme med noen tilleggsopplysninger.

Som det fremgår av artikkelen søkte Svalbard Husky AS om 940.000 kroner til vindmøller, solceller og brenselsceller for hydrogen. Miljøvernfondet får ved hver tildelingsrunde flere søknader av denne art, som må sees på som ENØK-tiltak. Det er selvsagt positivt at noen vil legge om til bruk av miljøvennlig energi, og fondet har støttet mange slike tiltak. Men fordi brukeren gjennom en slik omlegging vil spare betydelige strømutgifter, har vi lagt oss på den linje at vi bidrar med midler til dekning av 15 % av anskaffelsesomkostningene. Det gjelder enten søkeren er offentlig eller privat. Dersom det er tale om å prøve ut nye metoder som ikke er testet på Svalbard tidligere, kan det bevilges et høyere beløp, men vi vil alltid forutsette en betydelig egenandel. I Svalbard Huskys tilfelle ville dette tilsagt en støtte på 140.000, hvilket i seg selv er et betydelig beløp. Men siden det i søknaden var anført at tiltaket ikke ville bli gjennomført uten full dekning av de omsøkte 940.000, måtte søknaden avslås. Men avslaget skyldes ikke manglende kvalitet på søknaden.

Bjørn Frantzen i Longyearbyen feltbiologiske forening (LOFF) er en av de ti institusjonene som gjennom miljøfondets historie har fått mest støtte. Frantzen synes først og fremst å reagere på tildelingene til Store Norske til restaurering av gruveanlegg og taubanebukker. Fondets styre har vurdert det slik at SNSK i sin nåværende situasjon ikke kan forventes å legge betydelige midler til investeringer i gruveanlegg som ikke gir noe tilbake til bedriften. Styret har derfor bevilget midler først og fremst til tilstandsanalyser og sikring, både av gruveanlegg og taubanebukker. Dette er viktige historiske minnesmerker, som vitner om Longyearbyens fortid som gruveby. Vi har valgt å konsentrere oss om de store bukkene som står i bebyggelsen, da vi mener det er viktig å sikre at disse ikke faller ned og skader både mennesker og eiendom. Ved denne tildelingen ga vi dessuten midler til å sikre Taubanesentralen, slik at denne i større grad kan tas i bruk som kulturarena både for byens befolkning og tilreisende. De pengene som tildeles offentlige instanser som Store Norske og Longyearbyen lokalstyre, kommer i stor grad hele befolkningen til gode. Store Norske fikk denne gang betydelig støtte, over 25 % av de tildelte midler. Det er likevel langt unna 90 %, slik Bjørn Frantzen frykter. Om, og eventuelt i hvilken grad fondet skal støtte sikring av de mange bukkene som står utenfor bebyggelsen, vil bli en vurdering som dette og fremtidige styrer må ta stilling til etter hvert, men det vil nok aldri bli tale om 90 % av fondets midler i 100 år. Som Bjørn Frantzen fremholder, vi det måtte bli en vurdering av hva man skal ta vare på og hva man skal la forfalle.

Jeg vil avslutningsvis gjenta den oppfordringen jeg ga i Svalbardposten 28 november, til privatpersoner og private selskap om å komme med søknader til fondet. Styret ønsker flere private initiativ til den dugnaden som må gjøres for å ivareta Svalbards miljø. Kvaliteten på søknadene vil være underordnet såfremt tiltaket det søkes om fremstår som riktig og fornuftig.

Morten Ruud

Styreleder Svalbards miljøvernfond