Makt og avmakt i Longyearbyen

I sin Svalbardhistorie kaller Thor B. Arlov Svalbard «det herreløse landet» eller, som den svenske poeten Edith Sødergran kunne komme til å kalle Svalbard; «Landet som icke er»

For Norges vedkommende ble landet til gjennom at vi fikk gjennomslag for Svalbardtraktaten ved krigsoppgjøret, og landet ble Norsk territorium i 1925 etter andre verdenskrig når de opprinnelige 10 signaturlandene hadde signert traktaten.

Svalbardtraktaten er både vanskelig språklig så vel som politisk og er ikke oppdatert i forhold til vår egen tid, men den har lagt, og vil legge føringer for forvaltningen av Svalbard i all framtid.

Så spørsmålene blir: Hvordan kan en tenke rundt det å utvikle dette lille samfunnet her nord og ta vare på en populasjon på drøyt 2000 mennesker med Svalbardtraktaten i bunn?

Det store bildet i forhold til forvaltning og utvikling av Svalbard er: Isen smelter og åpner for skipsfart i farvann som tidligere ikke var tilgjengelig, arter sprer seg i Barentshavet som det på sikt vil være mulig å drive kommersiell fangst på. Med Svalsat i tankene er det ikke vanskelig å tenke at Svalbard er sårbar for militarisering. Ny teknologi gjør det mulig å se utvinning av mineraler og olje på havbunnen og stormakter ser med ny interesse på Svalbard både sikkerhetspolitisk, og for å kunne posisjonere seg inn i en framtid ingen ikke helt kjenner.

Longyearbyen har allerede kopiert partipolitisk styring, og med en svært beskjeden populasjon kan det virke litt voldsomt. Det går i retning av å etablere en kommunemodell i Longyearbyen, der Lokalstyre (kommunen) integrerer flere og flere lover og forskrifter etter fastlandsmodellen. Sysselmannen som øverste representant for regjering håndhever overordnede lover og forskrifter og må i alle prinsipielle og politiske spørsmål henvende seg til det departementet saken ligger hos. Så det utvikles altså to parallelle maktstrukturer med et betydelig byråkrati.

Som et resultat av byråkratisering de siste årene så endres brøken mellom de som har makt og de som ikke har makt. I tillegg kan det synes som enten villet politikk eller manglende evne til å endre det faktum at de fleste som innehar makt også har privilegier. Dette er som kjent en giftig blanding og har vært fokusert mange ganger, men ordningen ser ut til å ha like mange liv som katta.

Så hva slags fotavtrykk setter dette i det lille miljøet i Longyearbyen?

Rettsikkerheten er truet. Dersom en driver egen virksomhet i Longyearbyen blir saksbehandling et problemområde, da alle stort sett kjenner alle. Så er vi ikke mer enn mennesker med våre sympatier og antipatier og historier og holdninger til hverandre. Dette reduserer muligheten for habil saksbehandling og nærmest umuliggjør en ankebehandling.

Det utvikles et klassedelt samfunn der det blir spesielt tydelig blant de som hverken er norske, har makt eller privilegier. Sosiologien har en interessant innfallsvinkel til hva som skjer når en får et klassedelt samfunn, og tillitt til politiske og byråkratiske systemer svekkes. Det viser seg at manglende tillitt øker proporsjonalt med muligheten for korrupsjon og manglende styring.

Så kan man spørre; Er dette oppfatninger som mange i Longyearbyen har? I 2020 ble det gjennomført en undersøkelse av SSSI og LPO. I innlegningen til undersøkelsen sier tre samfunnsforskere: «Mange av deltakerne kom inn på temaer omkring hierarki, maktbalanse, sosiale strukturer og samfunnsstrukturer til tross for at de ble spurt om fysiske problemstillinger». Videre fremgår det av samme undersøkelse at klassedeling er et økende problem. De som har bodd lenge i Longyearbyen gir blant annet uttrykk for frustrasjon over hvordan Svalbard styres og over byråkratisk oppbygging. Ellers vil en vise til en spennende podkast og artikkel i Dag og Tid av Halvor Tjønn, forfatter, journalist med hovedfag i historie og tidligere korspondent i Moskva for Aftenposten.

Så disse temaene som fokuseres er altså ikke nye, og folk er opptatt av det, men er svært vanskelig å ta opp for de som bor i Longyearbyen, for ikke å si umulig.

Kan vi stille spørsmålet; Hva består de største utfordringene av i forhold til utvikling og det en kan ane konturene av? På kort sikt er det nok en pandemi, men på lang sikt vil et overdimensjonert byråkrati og paragrafvelde ikke bare kvele, men ta livet av entreprenører og frihetselskende mennesker fra hele verden, folk som satser alt de har for å gi seg selv og sin familie et levebrød. Det er denne type folk som vil klare å bevare Svalbard sin identitet og egenart, ikke byråkrater. Det er ikke noe galt med byråkrater og utøvende makt, men når brøken blir for tung på makt siden og på toppen av det hele knyttet til privilegier, ja da er Svalbard i ferd med å forsvinne slik vi kjenne «landet».

Det er lettere å være kritisk og stille spørsmål enn å komme med konstruktive løsninger. Så la en prøve på komme med noen argumenter for framtidig forvaltning og styring av Svalbard.

Slik en ser det er det tre gode grunner for endring:

1. Redusere byråkratiet og stoppe forsøket på å etablere en kommunemodell i Longyearbyen.

2. Ta tak i privilegiepolitikken og skape mer like forhold for de som bosetter seg i Longyearbyen.

3. Øke Sysselmannens handlekraft og organisasjon.

I prinsippet er alle beslutninger politiske på Svalbard.

I forhold til «det store bilde» styres Svalbard inn i en vanskelig tid med en traktat som er uklar og u- oppdatert i forhold til vår tids utfordringer og utvikling. Under slike omstendigheter trenger Svalbard en tydelig organisasjon med korte og klare kommandolinjer der makten er konsolidert, minst mulig byråkrati og med rapporteringsplikt til egen minister i regjering. Som en konsekvens av denne type tenkning er det naturlig å tenke følgende modell for framtidig styring av Svalbard.

1. Etablering av en egen Svalbardminister.

2. Legg ned hele Lokalstyre og etablere en avdeling under Sysselmannen som heter drift.

3. Legg ned Store Norske og etabler en avdeling under Sysselmannen som heter eiendomsforvaltning.

4. Legg ned hele partipolitikken og la befolkningen i Longyearbyen velge en gruppe kvinner og menn med botid på minimum 5 år som vil fungere som et rådgivende organ for Sysselmannen. Det er ikke gitt at folkestyre med alle demokratiske institusjoner som følger, er egnet som styringsform av Svalbard og den tid vi går inn i og med en relativ stabil populasjon på drøyt 2000 mennesker.