Lysforurensning – enda en kilde til bekymring

De siste årene har vi lært mye om livet i polarnatten. For bare 10 år siden så vi på polarnatten som en slags biologisk ørken der dyr og alger bare venter på at lyset skal komme tilbake. I dag vet vi at den mørke årstiden skjuler et utrolig mangfold av liv, og for mange utgjør polarnatten den viktigste perioden i livet – tiden på året der man finner seg en make og reproduserer. En annen ting vi har lært, er at lys i mørket er utrolig viktig og påvirker alt liv. Det svake lyset på himmelen i sør (når sola er på sitt høyeste), månelyset med dens unike vandringssyklus på høye breddegrader, nordlys og ikke minst morild er alle lyskilder som spiller en viktig rolle for livet i polarnatten. Og, jo lenger nord vi beveger oss, jo viktigere blir disse lyskildene. Men i takt med at organismene blir mer og mer sensitive ovenfor små endringer i lysklima, blir de også automatisk mer og mer sensitive ovenfor kunstige lyskilder. Lysforurensning er faktisk en viktig kilde til bekymring i Arktis!

Til enhver tid er halve jorda dekket av mørke. Ved ekvator er dag og natt like lange hele året gjennom, mens på pol-punktene er året delt inn i én lang dag og én lang natt. De av oss som bor i byer, opplever sjelden skikkelig mørke. Vi har gatelys og lys innendørs. Veier, idrettsparker og til og med lysløyper der vi kan gå på ski i lyset. Stort sett over alt der vi beveger oss, på land og til havs, omgir vi oss med lys. Faktisk så mye lys at det er tydelig synlig fra rommet (Foto 1). Selv om det er et velkjent fenomen at mange dyr er natt-aktive, tenker vi ofte at prosesser som er styrt av sollys er «avskrudd» i mørket. Men for organismer som er aktive i mørket, enten om natten på sørlige breddegrader eller i polarnatten lenger mot nord, kan kunstig lys faktisk være til stor ulempe. Og spesielt på høye breddegrader der ørsmå endringer i bakgrunnstråling fra sola er den viktigste kilden til lys.

Polarnatt er et fenomen vi finner både på den nordlige og sørlige halvkule. Men mens polarnatten i Arktis stort sett dekker havområder, dekker polarnatten i Antarktis hovedsakelig et kontinent. Fra et biologisk perspektiv, gjør dette at den Antarktiske polarnatten er svært forskjellig fra den Arktiske: I Antarktis finner vi stort sett bare keiserpingviner som overvintrer, ellers er polarnatten der stort sett en biologisk ørken. I Arktis, derimot, er det marine systemet i full aktivitet. Og enda viktigere, mens polarnatten ved polarsirkelen både er kort (1 dag) og aldri blir skikkelig mørk, blir den både mørkere og lengre jo lenger nord vi kommer. I det nordlige Barentshavet og i Polhavet, varer polarnatten lenge (4 til 6 måneder), og er på sitt mørkeste så mørk at det menneskelige øyet ikke kan se forskjell på dag og natt. Men selv i et slikt mørkt miljø er det tilstrekkelig med lys til at organismene lar seg styre av sollyset; dyreplankton vandrer opp og ned i vannmassene for å unngå «lyset», rovdyr utnytter de ekstremt lave lysintensitetene til å finne sine byttedyr, biologiske klokker (for eksempel døgnrytmer) justeres hver dag etter når sola er på sitt høyeste (laveste vinkel under horisonten), og en rekke arter samles i overflaten for å finne seg en partner. Enkelte av disse prosessene, slik som døgnvandringer hos dyreplankton, er så tett knyttet til det naturlige lysklimaet (lysets intensitet, farge­sammensetning og daglengde) at den vertikale vandringen bare skjer over fem til ti meters dybdeintervall! Med andre ord, organismene er i stand til å detektere og respondere på ekstremt små endringer i lysintensitet, og justerer sin posisjon i vannmassene med bare noen få meter ned midt på dagen, for så å svømme opp igjen så snart sollyset er borte. Slike prosesser er noe som så langt bare har vært observert fra selvgående plattformer (autonome overflatefartøyer) som er i stand til å gjøre målinger helt uten bruk av kunstig lys (foto 2), og er derfor i relativt liten grad kjent.

Betydningen av slike lysstyrte prosesser i polarnatten og ikke minst hvordan og hvorfor krill og andre arter dyreplankton justerer sin posisjon i vannsøylen med bare noen få meter i henhold til sollyset (som vi ikke kan se) er fortsatt et mysterium. Men, kunnskapen om slike prosesser har åpnet opp et helt annet og nytt perspektiv knyttet til lysforurensning. Når en organisme er tilpasset å kunne detektere og respondere på ekstremt lave mengder lys, gjør det også at disse individene er spesielt følsomme for lysforurensning. Vi har gjort målinger som viser at når vi tar prøver fra et forskningsskip i polarnatta, har store deler av dyreplanktonet og fisken ned til cirka 100 meter under båten forsvunnet på grunn av lysforurensning. Dette er mest sannsynlig en respons for å unngå å bli spist av rovdyr. Dette har en enorm påvirkning på de målingene vi som forskere gjør av det marine økosystemet i polarnatten, og har en klar implikasjon: vi må i større grad enn tidligere gjøre bruk av selvgående og instrumentbærende plattformer. Men det har også andre og mer vidtrekkende konsekvenser: Fra et forvaltningsperspektiv medfører det at de bestandsvurderingene som blir gjort ved hjelp av ekkolodd i polarnatten spesielt, og i mørke generelt, potensielt inneholder store feil i de tilfellene der slike er gjennomført fra skip som bruker kunstig lys (noe vi må anta gjelder 100 prosent av undersøkelsene som gjennomføres i mørket). Fra et samfunnsperspektiv innebærer dette at vi må tenke nøye gjennom hvordan vi forstyrrer økosystemet gjennom lysforurensning fra menneskelig aktivitet. Etter hvert som isen i Arktis trekker seg tilbake og blir tynnere, forventer vi en økt menneskelig aktivitet i nord med nye transportruter over nordpolhavet, fiskerier går lengre nord, leting etter olje-, gass- og mineraler og turisme. All denne aktiviteten vil innebære økt bruk at kunstig lys, noe vi nå vet kan ha en enorm påvirkning på de organismene som er tilpasset et liv i en mørk polarnatt!