Longyearbyen mangler lederskap i nødsituasjoner

Ingen samfunn i verden har mistet et så stort antall boliger med så få dødsfall på grunn av skred. Dette skyldes mer flaks og tilfeldigheter enn dyktighet. Vi trenger en forbedret politisk ledelse om vi ønsker at disse ulykkene skal stoppe.

På de 15 månedene NVE har drevet med skredvarsling for Longyearbyen og Nordenskiöld Land har varslingen utviklet og forbedret seg betydelig. Det har så langt vært en jevn flyt av observasjonsdata inn til registreringsdatabasen Regobs (fra betalte og ubetalte observatører) som gir et godt grunnlag for skredvarsling på Svalbard. Skredvarsling er en komplisert jobb, men systemet og varslingene blir bedre sammen med økende erfaring.

Da skredvarslingssystemet ble satt på prøve mandag og tirsdag i forrige uke (20–21 februar), kan det i ettertid være utfordrende å erkjenne at skredvarslingen er nyttig. Til tross for den problematiske varslingen og skredulykken forrige uke, vil de fleste som har vært involvert i prosessen med å etablere et skredvarslingssystem si at skredvarsling på Svalbard har forbedret seg betydelig i løpet av kort tid. Det som ikke har forbedret seg i like stor grad er Longyearbyens politisk elederskap.

Det er åpenbart at NVE gjorde en feil tirsdag morgen ved å ikke anbefale og igangsette evakuering av boligene under Sukkertoppen. Spørsmålet vi bør stille oss er om NVE helt og holdent har skylden? Svaret er nei. Det politiske lederskapet denne byen har hatt siden 1989, da Longyearbyen gikk fra å være en by styrt av et selskap til et åpent samfunn styrt av lokalstyre og Sysselmannen er ikke Longyearbyen verdig. Rollen til Longyearbyens lederskap er blant annet å beskytte og holde samfunnet og dets beboere trygge, om så det er i byen eller i dalene utenfor.

På grunn av Longyearbyens nærhet til bratte fjellsider med aktive skråningsprosesser, inkludert snøskred, sørpeskred, jordskred og steinsprang, har både infrastruktur og innbyggerne av byen vært kontinuerlig truet av disse naturfarene siden byens etablering i 1906. Disse naturlige prosessene og faremomentene tilknyttet disse er dokumentert i en rekke rapporter (75) fra NGI siden 1985. Et konkret faresonekart som omfatter de to første radene med hus i Lia nedenfor Sukkertoppen ble presentert lokalstyret for 17 år siden. NGI rådet installasjon av permanente sikringstiltak basert på antatt utløsning av kritiske skred hvert 20-30 år, og potensiale for evakuering hvert 5. år. Mangel på finansiell støtte og politisk vilje i løpet av de siste 15 årene har resultert i null handling vedrørende disse kjente farene. Ingenting har blitt gjort frem til desember 2015 hvor en dødsulykke måtte til for å få fortgang i prosessen med å etablere et varslingssystem og få dialog rundt sikringstiltak.
Å skylde på klimaendringer, uvanlig vær og nedbør, unormale skred og at ingen av de eldre i lokalsamfunnet har sett så store skred i de aktuelle skråningene tidligere har absolutt ingen verdi når hus i den røde sonen i NGI sine kart blir tatt av et skred. Beslutninger som tas må være basert på data og konkrete observasjoner og målinger av snødekket, værforhold og terreng. Punktum. Når det kommer til liv og helse, må vi holde oss på den sikre siden. Om lokalstyret velger å akseptere en «restrisiko» betyr det at de leker med livene til Longyearbyens innbyggere.

Samtidig er det viktig at samfunnet forstår at skredvarslingen er et verdifullt verktøy til tross for ulykken tirsdag 21. februar. Det er viktig å understreke at skredvarslet for den aktuelle dagen faktisk var riktig, men at de etterfølgende beslutningene var feil. Mangel på formelle, robuste protokoller til faregradshåndtering er problemet som førte til at raset rammet to boligblokker i Longyearbyen forrige uke. Skredvarslingen inneholder informasjon som kan brukes som et effektivt verktøy for å bidra til å bevisstgjøre og informere. Ansvaret for å gjøre gode og veloverveide beslutninger for faregrad og trusselnivå mot menneskers liv og infrastruktur i Longyearbyen bør hvile på en gruppe utvalgte individer. Gruppen bør bestå av skredeksperter og lokale ledere fra lokalstyret og Sysselmannen. Denne gruppen bør følge enkle, standardiserte protokoller med hensyn til slike beslutninger. For eksempel om skredfaren en dag heves til STOR, som betyr at naturlig utløste skred kan forekomme og forventes å være store og omfattende, bør alle hus innenfor kartlagt skredterreng bli evakuert.

Vi ønsker å se en skred- eller geofare-kommisjon som gjør bevisste og trygge beslutninger som er forankret i observasjonsdata; en kommisjon som tar ansvar for sine handlinger, og avstår fra å peke med fingeren til andre. Vi ønsker å se at vår lokale ledelse ikke bare deltar i, men også er drivkraften bak en slik kommisjon. Det er på tide at politikerne tar ansvar og løser dette problemet før vi nok en gang må søke gjennom skredmasser og ødelagte hus.

Vi har tro på det lokale lederskapet og ser fram til å se at de tar tak i denne utfordringen. Vi tror de vil ta fornuftige grep for å verne familiene og eindommene i Longyearbyen mot ytterligere farer.

Dette innlegget har blitt skrevet etter diskusjoner og kommentarer fra andre bekymrede innbyggere.

Wesley Farnsworth og Markus Eckerstorfer
Nåværende og tidligere innbygger
i Longyearbyen