Lokalstyrelederen om beredskap, sikkerhet og samfunn i Arktis

Aktiviteten i nord øker, det gjør at Longyearbyen har blitt et nødvendig knutepunkt for søk og redning. Men marginene mellom suksess og fiasko er små.

Lokalstyreleder Arild Olsen mener det er nødvendig å styrke flere lokale tjenester for å opprettholde et norsk familieamfunn i fremtiden.
Publisert

Da tråleren «Northguider» gikk på grunn i Hinlopenstretet, gikk det heldigvis bra med mannskapet. Mye på grunn av innsatsen fra mannskapene på våre to redningshelikoptre. Øvrige lokale instanser; sykehuset og Longyearbyen lokalstyre (LL), sørget for at mottaksapparatet her i Longyearbyen fungerte godt. Rederiets daglige leder er både imponert og lettet, og kapteinen er takknemlig for hjelpen.

De store avstandene og det lunefulle været som preger lokal gjennomføringsevne er i særlig grad også avgjørende for mulig responstid fra eksterne ressurser, enten via sjøveien eller fly. I dette tilfellet var KV «Svalbard», som er sertifisert for å seile i islagte farvann, mer enn 1000 kilometer unna Longyearbyen, nærmere bestemt på Sortland. Sysselmannens fremskutte base i felt, fartøyet «Polarsyssel», var som normalt i vinteropplag på grunn av økonomi. Noe som åpenbart er uheldig for bergingen av «Northguider» som fortsatt står på land i strandsonen.

Men denne hendelsen kunne fort hatt et annet utgangpunkt, med mange kritisk skadde, en sunket tråler og store utslipp som scenario. Ikke utenkelig.

Og selv om de fleste redningsoppdragene vi hører om går bra, så er det grunnlag for å si at det danner seg et mønster: Vi er tilsynelatende alltid på grensen av hva som er mulig å få til med de ressursene som til enhver tid er tilgjengelig, både i felt og lokalt her i Longyearbyen. For dette er ikke første gang at både scenarioet og utfallet fort kunne blitt verre. Flaks, uflaks, heroisk innsats alt etter hvem du spør. Vi kan selvsagt ikke dimensjonere oss for alle eventualiteter, men dagens strategi vil ikke stå seg over tid. Dramatikken med den havarerte tråleren er enda ikke over, og grunnstøtingen i Hinlopen utløser automatisk en rekke betimelige spørsmål.

Ett av verdens best bevarte villmarksområder

Norge har, gjennom traktaten et særskilt ansvar for å ivareta natur og dyreliv på Svalbard. Dette gjenspeiler mye av politikken for Svalbard. Det skal være ett av verdens best bevarte villmarksområder, der menneskelig aktivt er den desidert største trusselen.

De som bor og lever i Longyearbyen, eller på Svalbard er i en særstilling i å uttale seg om aktivitet på og rundt øygruppen. Lokalt forholder vi oss til strenge lovgivninger overfor både naturen, dyrelivet og kulturminnene. Vi har også, i hele eller deler av året områder med ferdselsforbud eller meldeplikt. Et slikt område er Hinlopstretet i Nordaust Spitsbergen naturreservat. Samtlige lokale reguleringer er forankret i miljømålene og berører også mindre aktivitet, som for eksempel skuterkjøring. Dette settes i perspektiv, når det er fritt frem å kjøre en 180 fots tråler, med 300.000 liter diesel i strandsonen i det samme området. Dette viser en inkonsekvent holdning til miljømålene og utløser lokale diskusjoner om ferdsel og meldepliktsregimet i enkelte områder for lokalbefolkningen. Dette er symbolpolitikk fremfor en praktisk ordning for miljøets beste og burde bekymre.

Økt akuttberedskap og familiesamfunnet

Grunnstøtingen utløser naturlig nok også tilbakevende spørsmål om økt akuttberedskap i Arktis. Lokalt støtter vi flere av disse initiativene. Det være seg økt tilstedeværelse for «Polarsyssel», bygge ut en større beredskapsbase i Longyearbyen, utvidelse av dagens havn, værradar og jetfly fremfor propellfly bare for å nevne noe. Alt dette bør komme på plass i tillegg til en større debatt om hvor, hvem og når vi kan tillate ulike aktiviteter. Men like viktig, Longyearbyen har et redusert tjenestetilbud og det lokale mottaksapparatet kan ikke sammenliknes med fastlandet. Slik har det alltid vært og en refleksjon av lavere skatt har og vært førende for den nasjonale svalbardpolitikken. LL har ikke kommunelege, og det lokale sykehuset er fortsatt et akuttsykehus under Universitetssykehuset i Nord-Norge, og har ingen fastlegeordning, psykologtilbud eller barnelege for å nevne noe.

Det var også nasjonal politikk som på 90-tallet ville at Longyearbyen skulle endre seg fra et ungkars sted til et famillesamfunn. En god indikator på at vi har lyktes med dette, er at av totalt 2.300 innbyggere, så er omlag 300 barn. Innbyggertallet har også nær doblet seg i denne perioden og er også nasjonal politikk, ikke villet, men kom som en konsekvens av et ønske om mer variert nærings liv. Den generelle aktiviteten på Svalbard har også økt. Med påfølgende flere redningsoppdrag som må ha støtte fra Longyearbyen.

Samtidig har stortingspolitikerne vært tydelige på at tjenestetilbudet lokalt ikke skal økes. Dette tror jeg samtlige lokale politikere forstår, men det settes i et annet lys når flere redningsoppdrag automatisk tærer på de samme knappe ressursene som lokalbefolkningen støtter seg på. Her er eksemplene mange. Det er bare en sentral organisasjon som reelt har styrket seg gjennom økte nasjonale bevilginger i denne perioden, Sysselmannen. Øvrige organisasjoner, som LL og sykehuset har ikke fått økte bevilginger, tross flere og mer krevende oppgaver knyttet opp mot beredskap. Det være seg støtte for redningsoppdrag, eller lokale forhold som endret natur og stadige evakueringer. Prinsipielt kan vi si, selv om enkelte bedringer er gjort, at både sykehuset og LL opprettholder en tilnærmet lik struktur som tidligere. Dette vil over tid være uheldig, da vi fort kan komme i en situasjon der vi ikke oppnår øvrige mål med øygruppen, som for eksempel opprettholdelsen av det norske samfunn.

Det er altså flere oppgaver som må løses, dersom norske myndigheter ønsker at det norske robuste famillesamfunnet skal gå i takt med en styrking av akuttberedskapen.

Tross mange utfordringer mener jeg at vår største polare bragd er å bygge et famillesamfunn på 78 grader nord. Dette skal vi fortsette med. Jeg er også urokkelig polar optimist og setter min lit til at vi løser den økte aktivitet til det beste for alle.

Ønsker alle, lokale som langveisfarende, et godt og trygt nyttår!

Arild Olsen (AP), lokalstyreleder

Longyearbyen

Powered by Labrador CMS